Slagkraftig dialekt
Vål'enga er bydelen alle forbinder med fotball. Bohemlaget fra østkanten har for alltid skrivi navnet sitt i den norske fotballhistoria med både kunstnerisk skjønnskrift og sjarmerende skrivefeil. Ikke noe fotballag kan banne saftigere på banen og på tribunen står klubbpatriota og skriker "Virru værra, skarru værra Vål'enggutt? Ja, for fa'en!" For ved sia av fotballen har dialekten alltid vært ett varemerke for bydelen.
Sjøl om banning er en naturlig del av dialekten, er "Vålerengelsk" en dialekt som står på sine egne bein - også innafor språkvitenskapen. Ikke mange har vært villige til å godta at dialekten vår er en dialekt på lik linje med dem bunadskledde dialektene i dalom. Dialekten vår er uspiselig for både nullskatteytere, Aftenposten og NRK. Vår dialekt blir møtt med arrogant overbærenhet og distansert forakt fra den avslepne porselensadelen. Dette skyldes sosiale forhold mer enn manglende dialektkunnskap. Forfengelige og fisefine mennesker fra borgerskapet og middelklassen har hatt sterkt behov for å distansere seg fra arbeiderklassens sosiale og materielle levekår. Som det er viktig for bikkja å pisse høyest på løktestolpen, er det viktig for dårene å markere sin sosiale posisjon i samfunnet. Da er det trygt å holde seg til dansk-norsken eller riksmålet, og den språklige dårskapen har gode vekstvilkår på forfengelighetas marked.
Det ga ingen privilegier å komma fra Vål'enga. "Husmannsgutta" i hovedstaden utvikla sin egen samhørighet gjennom fotballen og dialekten. Karakteristisk for vål'enggutten er at han forakter snobbeskap, hykleri og fornemme mennesker av den borgerlige stand. Til gjengjeld har han stor sans for dem naturlige og uhøytidelige menneskene.
Østkant-målet er blitt karakterisert som vulgærspråk, gatespråk og vikamål. Glem det! Dialekten vår er like ekte og god som Vål'engapilsen. Dialekten vår er mange hundre år gammal og har sitt opphav i middelalderns østnorsk. Norges mest kjente språkforsker, professor Didrik Arup Seip, mente at før Oslo blei by, levde det språket som ga grunnlag for dialekten vår. Denna samma språkprofessor'n mente nettopp at den folkelige dialekten vår burde bli mønsteret for et felles skriftspråk i landet vårt. Detta fordi dialekten vår har en fin struktur og et godt bøyningsmønster. Hør her! Detta er ikke fyllerør! Skal vi ha et felles skriftspråk i Norge, så skal det væra vålerengelsk, mente denna språkprofessor'n. Ære være han for det! Det er klart at det er mye lettere å skrive "menna" istedenfor "mennene" og "Åssen" istedenfor "Hvorledes".
De språklige forskjellene mellom østkanten og vestkanten er større enn mange innbiller seg. Undersøkelser viser at på Vål'enga bruker 65 prosent av gutta a-ending på hukjønnsord i bestemt form entall, mens bare 10 prosent av golfkøllene på Frogner tar a-endinga i sin munn. Når det gjelder pronomenet "dem", så viste det seg at 78 prosent av permanentgjengen på Frogner brukte "de" der dem skulle brukt "dem", ifølge grammatikken. Særlig mer fisefin er det vanskelig å bli.
Østkantdialekten vår er arvesølvet vårt. Den er en eldgammal dialekt, hvor fattig på ære den enn måtte være. Dialekten vår er alltid blitt nedvurdert, og det er en villfarelse å tru at dialekten vår er en mindreverdig dialekt. Borgerskapet har distansert seg fra dialekten vår og brukt den til å gjøra narr av folk og trøkke dem nedover på den sosiale rangstigen.
Dialekten er en del av oss sjøl. Det er den som gir oss identitet sammen med fotballen. Vi har ingen grunn til å skamme oss over vår egen østkantdialekt. Det er en like gammal, ekte og vakker dialekt på lik linje med en hvilken som helst bunadskledd dialekt i landet vårt. Om noen syns dialekten vår er stygg, be dem kjøsse seg der dem er høyest når dem peller tyttebær!
Dødsbekken Oksa
Enga Tifo
Tifo gruppa til Klanen kan nå vise til en god del effekter av permanent karakter og med stripsene og drakta vi fikk ferdig til kampen mot Brann begynner vi å komme i mål når det gjelder det essensielle en supporterklubb av vår størrelse bør ha.
Til kampen mot Brann 20. august hadde Enga Tifo planlagt en større tifo bestående av plakat tifo i VG Svingen, konfetti fra taket av Vestbredden, en 180 m2 stor drakt og to felt med strips av bomull på hver ende av Vestbredden.
Når vi først skal sette i gang med noe skal det være svært og slik også denne gangen. Stripsene som skulle utgjøre de to feltene i hver ende av Vestbredden skulle til sammen dekke seksti meter av tribunen. Tiden ble dessverre litt knapp og vi rakk så vidt å lage ferdig stripsene som skulle dekke feltet nærmest Cola Svingen der Brannsupporterne var innvilget fritt leide. Stripsene var 1.4 meter brede, 17 meter lange og talte 20 stykker totalt. Det så greit ut på skissene vi laget men i full størrelse var stripsene mildt sagt lite oversiktlige og de var svært uhåndterlige når vi skulle male bokstaver og et bearbeidet byvåpen på så store flater. Bomullstoffet vi brukte var spesialbestilt og ferdig kappet i de lengder vi skulle ha fra Seiersborg Tekstil, dessverre var det tomt for de fargene vi skulle ha når vi bestilte stoffet og da de hadde fellesferie kunne de ikke farge inn stoffet før to uker etter at vi la inn bestillingen. Dermed ble hele prosjektet forskjøvet med to uker og avtalen vi hadde med Det Åpne Teater ble dermed amputert. Vi fikk bare bruke scenen lørdag 12. august på dagen, resten av tiden fram til kampen mot Brann skulle det være prøver på et teaterstykke og vi måtte vike for kulturfolket. Istedenfor å ha en uke med god plass fikk vi en uke med stress og store problemer med å finne plass til 476 m2 som skal ligge til tørk. En bakgård i Herslebsgate ble omgjort til flaggfabrikk og når jeg sier at de siste bokstavene ble malt i rotunden på Ullevål Stadion fem timer før kampstart holdt det med et nødskrik. Fargen vi bruker er spesiallaget for bomullsstoff og trenger enten en uke med lufttørking eller høy varme for å bli vannfast. De som husker været den 20. august skjønner at vi var redde for at malingen vi hadde brukt flere dager på å få klint utover et hav av stoff rett og slett skulle bli vasket vekk. Heldigvis holdt det og når dette leses et stripsene tørket opp og fikset på slik at de hvert fall vil bestå de neste 10 årene viss de blir tatt godt vare på.
De siste 20 stripsene som skulle dekke 30 meter på motsatt side av Vestbredden måtte vi gi opp å få ferdig, men stoffet ligger på klanskontoret så når vi får dugnadsånden over oss igjen vil de pryde Vestbredden en gang i nær fremtid. Drakta vi laget manglet dessverre klubbens logo, også det på grunn av at vi ikke kunne benytte scenen på Det Åpne Teater men det vil finne veien til drakta før siste serierunde.
Konfettien fungerte bra men vi kunne med fordel ha vært 5 mann til på taket, dette tar vi til etterretning til neste gang vi eventuelt velger å benytte konfetti. Det er ikke bare bare å kappe å frakte 1 tonn papir opp på taket av Ullevål. Når man også trenger sikkerhetsutstyr som får deg til å minne om commandosoldater på klatretur er det mye som skal "sveives" i gang.
Papplatene i VG Svingen ble som alle så totalt mislykket, ikke fordi vi hadde gjort noe galt eller at de som befant seg i svingen gjorde noe galt. Det kom rett og slett ikke nok folk og når bare en tredjedel av svingen er fullsatt sier det seg sjøl at dette ikke ble bra. Spillerne må nok prestere bedre på banen hvis vi skal satse på papplater ved en senere anledning.
Alt i alt en tifo sånn litt over middels av det vi skulle ønske. Man må jo kunne ha ambisjoner. De tre faktorene som gjorde det mindre vellykket var et forferdelig regnvær, lite folk i svingen og at vi mistet to uker til forberedelser på grunn av fellesferien hos Seiersborg Tekstil.
Av positive ting må vi fremheve stripsene som dekket tredve meter av Vestbredden. Disse fungerte perfekt og kunne ikke ha blitt bedre. Drakten på midten var også veldig bra ser vi bort fra detaljen med logoen vi ikke rakk å male på. Konfettien kunne vært litt bedre spredt men fungerte tilfredsstillende og det var et konfettiregn som varte mye lenger en forventet, med andre ord fullt godkjent. Sammen med 15 store stangflagg og meget bra synging fra to av Norges beste supporterklubber var det meget god stemning på Ullevål denne augustkvelden. Når den latterlige poengskalaen som en av avisene i Akersgata opererer med gir stemningen på henholdsvis Alfheim og Ullevål 7 poeng skjønner man at tørrfisk selger.
Sett under ett har Enga Tifo slitt litt denne sesongen. Vi har hatt noen bra saker men ny stadion med dertil nye omgivelser å forholde seg til har gjort at vi ikke har fått utnyttet potensialet til Klanen fullt ut. Ullevål er også av en slik størrelse at skal det bli noe sving over sakene må det være jævlig svært. Når spillerne har prestert ræva og klubben nok en gang sliter med nedrykkspøkelset er jeg gledelig overrasket over alle som har stilt opp når ting skal syes, males, henges opp og ellers alt mulig vi ber dem om å stille opp på. Det er ikke akkurat inspirerende og se klubbens helltidsansatte spillere daffe rundt på Nadderud å så begynne på en uke med dugnadsjobbing hver kveld for å rekke å få tifoen klar til neste hjemmekamp.
Slik jeg ser det har vi begynt å få en anstendig samling med flagg og bannere. Legger vi til den nye kjempedrakta og stripsene av bomull må vi kunne si at vi er godt forspent i så måte. Til vinteren vil vi lage kjempedrakt av den nye Nike modellen både i hjemme og borte utførelse, flere strips slik de vi så mot Brann, 10 ny spesialdesignede stangflagg og et par nye bannere. Da skulle Ullevål bli et særdeles flott skue til neste år. Endelig er det grunnleggende materialet i orden siden det første stangflagget dukket opp på Bislett i 97 sesongen.
Syng Høyt Syng Vålerenga
Enga Tifo