|
|
VIF I VESTERLED
Den lengste utenlandstur foretatt av vårt klubblag er turen til Island i 1951.
Da innbydelsen til å innvie Islands første gressbane forelå, sier det seg selv at det ble mange som drømte om å komme med på denne saga-turen. Innbyder til turnéen var Knatspyrnufjelagir Reykjavikur, eller KR som klubben kalles for korthets skyld. Dette lange, merkelige navnet betyr ganske enkelt Reykjaviks Fotballklubb.
Turen ble en stor opplevelse for de 20 deltagerne som kom med, pluss redaktøren av denne boken reiste på egen bekostning. Man kan vel si så stort et ord: at aldri har noe vertskap ofret så mange penger og vist slik omtanke for sine gjester som islendingene gjorde. Turen gikk med fly tur/retur, 7 timer på bortreise og 5 timer hjemover.
Deltagerne fikk oppleve meget av Islands severdigheter, fra varme kilder, sprutende geysirer, gurglende gytjedammer, hylende dampstråler fra jordens indre, mektige fosser, Islands nasjonalhelligdom Thingvellir, hvor Europas første parlament ble opprettet for tusen år siden og meget annet. De merkelige lavaformasjonene, det treløse landskapet og mektige farger overalt gjorde inntrykk. Tross vi nordmenn savnet synet av grønne trær, ble dette dog oppveiet av de milelange grønne sletter og daler som dukket frem mellom mellom lavahauger og fjell.
Oppholdet varte i 2 uker og tiden ble aldri kjedelig for dem som gledet seg over å se landet. De som ikke gjorde det, noen av dette slaget finnes alltid, hadde det ganske sikkert ikke så hyggelig som de øvrige deltagere.
Turnéen omfattet 5 kamper. Den første gikk på KR´s nye gressbane (Islands første) mot KR. Her hadde vi med Ragnar Larsen (Lazio-Larsen) som vi forsterket VIF´s lag med i Thorleif Olsens og Egil Lærums fravær. Det ble et drabelig oppgjør hvor vertene trakk det lengste strå med 3-2. Islendingene viste seg atskillig mer kondisjonssterke enn vi trodde, noe som også ble merkbart i de påfølgende kampene. Den annen kamp gikk også mot KR, men her endte oppgjøret 1-1. Islandsmester Akranes, med den kjente internasjonale spiller Rikardur Johnsson var neste motstander. Det ble en merkelig kamp (på grusbane) hvor en totalt udugelig og partisk dommer klarte å ødelegge forestillingen. Han dømte straffespark for de umuligste ting og satte VIF-spillernes nerver i høyspenn med sine avgjørelser. Han kunne heller ikke gjøre seg forståelig overfor nordmennene på noe vis, det gjorde ikke situasjonen bedre. Ja, det ble så ille til slutt at Einar Jørum og Ragnar Berge forlot banen og satte seg på tribunen som tilskuere! Dee turde ikke ta sjansen på å bli så sinte at de kunne ryke i tottene på dommeren.
Spetaklet endte 4-4, og trakk med seg et fryktelig lurveleven hos publikum som ikke var langt fra å gå til håndgripeligheter mot Vålerengspillerne. Heldigvis var det sindige folk blant islendingene som etter hvert fikk beroliget alt folket. Men oppgjøret var i hvert fall så dramatisk at sikkert ingen av spillerne eller tilskuerne vil glemme med det første. Den fjerde kampen gikk mot en kombinasjon av Fram/Viking og dette ga VIF et nytt nederlag med 0-1. Den eneste seiren VIF klarte var mot Valur med 3-2. VIF guttene fikk iallfall dokumentert at 4-3 seiren som Island hadde hatt samme år over Sverige ikke var noen tilfeldighet.
Oppholdet ble i det hele førsteklasses, og avslutningsfesten ved overrekkelse av gaver og utveksling av klubbmerker med mer, preget av den store samhørighet som islendingene viser overfor nordmenn.
Deltagere på turen var: Arild Andersen, Arne Hansen, Ragnar Berge, Rolf Svendsen, Ragnar Andresen, Bjarne Hansen, Einar Winther, Per Andresen, Knut Wikerholmen, Jan Johansen, Einar Stangeby, Ivar Lühnenschloss, Asbjørn Andersen, Knut Henriksen, Leif Olsen, Einar Jørum, Ragnar Larsen (Sandaker) og Erling Knudsen, Helmuth Steffensen og Ragnar Sørensen som ledere, med Einar Øiseth som turist og fotograf. [an error occurred while processing this directive]