|
|
Skisporten gjennom 50 år
Å skrive en beretning om skiløping i Vålerengens I.F. gjennom 50 år er vanskelig. Grunnen til dette er at selve grunnlaget, skiprotokollen, for alle år frem til 1955 brant opp under en stor brann. Den kilde som da blir tilbake for å gi et bilde av skisporten, en av hovedidrettgrenene gjennom de fleste av de 50 år foreningen har virket, blir da "Vålerenggutten". Denne kilde er ikke tilfredstillende. For det første er ikke avisen kommet ut alle år, alt er heller ikke referert, og dernest er referatene om skisporten meget forkortet, slik at mye av interesse ikke er med. En stor hjelp har man i en berettning som omfatter de første 25 år, skrevet av Eimar Carlsen. Ellers må man bygge på erindringer, men etter så mange år sier det seg selv at det er muligheter for feil og mangler. Det er sikkert noe som blir glemt og kanskje noe som blir galt. De som finner direkte feil eller mangler får notere seg dette, slik at det kan bli rettet f.eks. ved neste jubileum.
Skiløping har klubben hatt på programmet helt fra starten, slik at en berettning om denne idrettsgren omfatter 50 år. I dette tidsrommet har skisporten gjenomgått en rivende utvikling. Dette gjelder både utstyret, trening og forandringer i selve konkurransene. Ved siden av det strømlinjeutstyret som brukes i dag ville f. eks. spanskrørbindingen virke litt komisk.
Forandringene i konkurransene i løpet av disse år kan man best se i hoppbakkenes størrelser. Ellers er tidens tegn spesialisering. Mens det tidligere var de kombinerte renn, langrenn og hopp, som var det gjeveste, er de nå stilt likt, sammen med slalom og utforrenn.
Vålerengens I.F. s skihistorie gjennom 50 år vil lett bli en oppramsing av navn og tall. Noen mer kjente enn andre. Enkelte lysende og i sin tid kjent over hele landet. Vi minnes Ola B., 4 ganger vinner av Holmenkollens eldste klasse, og Trygve Beisvåg, den første vinner av Birkebeinerrennet. At interessen var stor for skiløping, viser at klubben allerede i 1916 ble med i skikretsen og dermed medlem i Norges Skiforbund.
Det berømte kassesnekkeriet skal også ha vært samlingsstedet da skiavdelingen så dagens lys. Et forberedende møte ble holdt før jul 1913 hvor Emil Larssen, brødrene Halvdan og Gustav Svendsen, Ferdinand Andersen og Sigurd Berg (nåværende sognepres) deltok. Straks etter, den 14. januar 1914 ble det bestemt at de forannevnte skulle virke som avdelingens styre. Av andre som sto i spissen for avdelingen i disse første år og som gjorde et godt arbeid kan nevnes Hermod (Olsen) Skjersåker, Johnny Larsen, Erling Dahl, Hans Bye, Fredrik (Hansen) Holsted og Ludvig Larsen.
Det var forresten nærliggende at klubben tok opp skisporten på sitt program. Bydelen Vålerengen, hvor medlemmene bodde, lå denngang i utkanten av byen med landlige omgivelser. Disse omgivelser ga ungdommen fin anledning til å gå på ski om vinteren. I gode snevintre kunne man spenne på seg skiene utenfor stuedøren. Like i nærheten hadde man bakker i alle størrelser for skiløpere av alle aldre og dyktigheter. Her fikk mangen Vålerengutt sin første undervisning i sats og strekk. Ikke det at man hadde noen trener, men man lærte av hverandre. Mange av disse gutter gjorde seg senere gjeldende i flere store renn. Et trekk fra denne treningen var den uskrevne lov at alle etter et hopp måtte tråkke etter seg. Det hersket en mønstergyldig orden i hoppbakken dengang.
Minner fra skisporet
Bakkene er borte nå, men for mange dukker minner frem, glade minner om en svunnen tid. Hvem husker ikke Mjælkesletta", "Smithen", "Total", "Elvebakka", "Himmelbakken" eller den vanskelige "Luften"? Eller "Nybakken" som i sin form før raset var en tro kopi av en virkelig bakke. Her holdt guttene fra Enebakkveien muligens byens 2. "flomlysrenn". Det aller første er beskrevet annet steds. Guttene satte stearinlys på skistavene på begge sider av bakken. Ved hjelp av dette sparsomme lys var det mulig å komme helskinnet ned bakken.
Utfarten på ski søndagene var kan hende forholdsvis større før i tiden enn nå. Folk fra Vålerengen dro i Østmarka, og det var dengang litt av en tur inn til de nå nedlagte små ufartssteder som Sarabråten, Lutdalen, Øgården, Guldsmeden og Skytten. Fra Vålerengen gikk man gjerne over Etterstad og videre over Bryn og Skøyen eller opp Kværner over Ryen til Østensjøvannet og videre til Ulsrud. Ulsrud var før i tiden et meget benyttet utfartssted for ungdommen fra Vålerengen og var ofte startsed for små og store langrenn.
Nå er de fleste utfartssteder som var målet for turene i "gamle dager" borte, men ennå ligger Østmarka der med god plass for alle. Sneforholdene kan være ustabile, og i enkelte år mindre gode. Det er derfor naturlig at dette har hatt og har innflyelse på treningsmulighetene og de aktives yteevne år om annet. Men, i det store og hele kan man si at Østmarka, hva terreng angår, byr på gode forhold for en skiløper. Det har vist seg at man med litt arbeid kan legge gode konkurranseløyper som tilfredsstiller selv den beste langrennsløper.
Omkring 1915 var det ikke så lett for ungdommen å komme ut på ski. Tidene var ikke som nå. Mange, kanskje de fleste, hadde ikke ski og utstyr til å komme ut på tur. I den forbindelse, og når vi nevner Østmarka, kan vi ikke unngå minnes kaptein Joh. Skau, gymnastikklærer på Vålerengen Skole og æresmedlem i VIF. Han arbeidet utrettelig for å få ungdommen interessert i idrett og friluftsliv. Det var særlig skisporten og Østemarka som lå hans hjerte nær. Mange eldre medlemmer vil sikkert med glede huske skiturene med skolen hvor kaptein Skau gikk i teten. Han arbeidet for å få alle med på disse turer, også dem som ikke hadde ski og utstyr. Han tok også initiativet til en samling ski som skolen hadde til utlån.
Skiavdelingen 1914-1925
Som nevnt ble skigruppen startet i 1914, og de som i spissen for gruppen satte straks i gang med klubbrenn, så vel i hopp- som langrenn. Interesen var stor og foreningen arrangerte allerede i 1916 det første nasjonale langrenn. Starten gikk fra Sarabråten, og rennet var så vellykket at det ble gjentatt i 1917, 1919 og 1920. Deltagelsen i rennene var meget god og flere kjente løpere startet. Av foreningens løpere deltok flere og særlig Reidar Grønby fikk fine plasseringer. Vinner av rennet i 1916 ble Olaf Finstad, Oslo Sportsforening. Beste Vålerenggutt, Fredrik Holsted, ble nr. 6 og Victor Henskjold nr. 8. Det andre rennet i 1917 fra Ulsrud ble vunnet av Oscar Larsen, Bekkelaget i kl. A, mens Reidar Grønby vant kl. B med Otto Grønby som nr. 8.
I det 3. nasjonale renn fra Ulsrud i 1919 ble Johan Larsen, Bekkelaget nr. 1, mens Reidar Grønby ble nr. 6, Otto Grønby nr. 10, Fredrik Holsted nr. 14 og Arthur Øien nr. 16.
Det siste av disse nasjonale renn som foreningen arrangerte, gikk av stabelen i 1920 fra Ulsrud under meget dårlige føreforhold. Av 114 anmeldte startet bare 70. Anton Berg fra Trondheim vant, mens Reidar Grønby denne gang ble nr. 7. I dette renn var det mange kjente løpere, bl.a. Gundvald Fjeldstad, Nordstrand, Asbjørn Elgstøen, Nordmarken (nr. 3), Ivar Ringerike, Sørkedalen (nr. 4) og Fr. Lindbäck, Ulven.
I de første årene var klubbens løpere representert i mange renn. I 1917 skal 7 VIF gutter ha startet i Holmenkollens 50 km! Pokalkonkurranser var til å begynne med populære, og det ble kjempet hardt mellom de deltagende lag. Av løpere som ikke er nevnt foran var Thoralf Haug, Oscas Karlsen, Johnny Larsen, Ivar Ingvaldsen, Rolf Grønbye og Frithjof Finsen blant de beste.
Fra 1920 til 1925 ble det arbeidet jevnt med skisporten. Vår sterke langrennsløper, Reidar Grønby, fikk nå en sterk konkurrent i Thoralf Hansen, som i noen år ble vårt sterkeste kort i langrennsløypa. Han deltok stadig i disse år og tok mange premier. I 1923 ble han bl. a. nr. 3 i kretsens 30 km, nr. 3 i 30 km på Voss og nr. 25 i Kollens 50 km, en meget fin plassering av en bygutt.
Etter hvert kom flere unge løpere til, løpere som i årene fremover kastet glans over klubbens navn. De fleste var mest interessert i hopp, men de måtte når de ble 20 år også trene i langrenn. Dette var nødvendig siden de fleste renn ble arrangert som kombinert renn. Av disse nye løpere kan nevnes Thormod Ingvaldsen som fikk mange fine plaseringer både i hopp og kombinert. Videre begynte nå Henry "Tippen"Johansens lange periode som skiløper. Det var som hoppløper han gjorde seg bemerket med mange fine plasseringer. Han er den eneste av våre hoppere som var med på å vinne Østmarkens hopp-pokal alle 3 ganger.
Hopping
Det var virkelig bredde i klubbens hoppergarde. Det hendte at vi måtte ha uttagning for å finne 10 hoppere som skulle representere klubben i kampen om Østmarkens hopp pokal. Foruten Thormod Ingvaldsen og Henry Johansen som er nevnt, hadde klubben følgende løpere som hevdet seg i åpne renn og i pokalrenn hvor klubben var deltager: Henry Nielsen, Birger Sørensen (damenes pokal i Nordstrandbakken), Kåre Gulbrandsen, Thorleif Andersen, Ragnar Sørensen, Olav Udness, Kåre Kjos (også komb.), Clarin Berg, Rolf Nielsen, Ragnar Jensen, Nils (Olsen) Haugland, Odd Arvidsen, Aage Løkke, Leif Pettersen.
Bjarne Rosén gjorde vel sine største bregder som medlem av Nydalen, da han tok 1. pr. i NM jun. i 1929 og samme år 1. pr. jun. Holmenkollen, samt bakkerekord i Holmenkollen. Som medlem hos oss tok han også flere fine premier.
Iårene 1926 til 1935 tok våre løpere over 20 år 238 premier i krets-,distrikts- og landsrenn. Ole B. Andersen tok hele 55 premier. Så følger Trygve Beisvåg 46, Fredrig Berg Hansen 19. I 1931 sikret klubbens medlemmer seg i samme slags renn til sammen 43 premier, samt 3 lagpokaler. I 1933 42 premier og 3 lagpokaler.
Etter denne sterke periode og frem til 1940 kom det en del nye navn. Det var særlig hoppingen som var i skuddet. En som gjorde det meget godt, var Øyvind Olsen. Han ble blant annet som junior uttatt til å representere Oslo ved et stort renn i Sverige i 1936 (Charlottenberg), hvor han plasserte seg som nr. 2. Samtidig med ham var Roar Østdahl og Erik Pedersen. Blant flere gutehoppere kan nevnes Elef Olsen som var meget lovende. Han vant mange gutterenn. Andre var Ivar Fjeldheim, Arne Romnes, Frank Gulbrandsen, Rolf Øivind Hansen, Christian Berntsen, Rolf B. Andersen, Jon Simonsen, Leif Haukland, Odd Mathiesen, Aage Jensen og Leif Strand.
Etter hvert som løperne fra det vi kan kalle den sterke periode, sluttet med aktiv idrett, ble det svakere på skifronten. Dette hadde flere årsaker, og var alminnelig i mange klubber særlig i Oslo. Hos oss fikk skisporten konkurranse med bandyen som dro mange fra skisporten.
I 1940 hadde vi en liten, men god stab av guttehoppere, som sikkert hadde drevet det langt om ikke okkupasjonen var kommet.
Krigen skapte nye former
I 1945 var det å ta fatt på nytt også på skifronten, men det viste seg at det i likhet med de fleste byklubber var vanskelig å få med ungdommen. Da vi dessuten tok opp ishockey på programmet, ble det en ny konkurrent til skiidretten.
Med det håp for øye at interessen for hopp igjen ville blusse opp i distriktet rundt Vålerengen, bygget klubben i 1945/46 en større gutte-hoppbakke ved Kattekulpen. Medlemmene la dengang ned mye arbeid (dugnad) og penger for å få bakken så god som mulig. Fartssillaset av tømmer ble reist ved bistand av byggmester Østerbø. Det ble prestert hopp på ca. 30 meter i bakken, men den ble ikke brukt i den utstrekning en hadde ventet og håpet. I 1953 måtte bakken legges ned, da grunnen skulle brukes av eieren. Vi var imidlertid av den mening at skulle en få opp interessen for hopp måtte ungdommen skaffes treningsmuligheter. Det ble bevilget penger, og en ny guttebakke ble anlagt ved Kværnerdammen.
Fartsoppbygget var av rør som er lett å montere og demontere, samtidig som det trengte lite vedlikhold. Bakken fikk navnet "Nybakken" etter den gamle bakke som lå på samme sted, og ble den første bakke i landet med stillas av rør. Det var særlig Fredrik Berg-Hansen som hadde æren av dette arbeid. På grunn av boligbygging måtte også denne bakke nedlegges.
I forbindelse med å skaffe klubben en skibakke var det allerede i 1919 planer om dette. Dette år ble det bevilget kr. 500,- og Ludvig Larsen som var medlem av en bakkekomité meddelte på komitéens vegne "at man så godt som hadde sikret seg bakke og også muligens tomt til hytte ved Skøyenputten".
Hvordan det siden gikk med denne plan er der ikke nevnt noe om. Derimot ble det anlagt en bakke ved Rundtjern i 1921 av Østmarka Skisamlag. Bakken var i bruk til 1927, da hadde vi klubbrenn i den. Siden har den ikke vært opparbeidet. Østmarka Skisamlag besto av klubbene Opsal I.F., Bryn, Ulven, Grønvold, Kampørn og Vålerengen, og formålet var å arbeide for serveringssteder og hoppbakker i Østmarka.
Av andre tiltak som tok sikte på å få rekrutter til vår skiavdeling var skiskolen for barn som ble startet i 1950.
Til tross for disse tiltak og de forskjellige skikomiteers anstrengelser med tilrettelegging av trening og konkurranse er det ikke lykkes å få den oppslutning som man har ventet. Enkelte år har det sett ut som det skulle være mulig å skape et miljø som er så viktig for at en idrettsgren skal trives og vokse, men det er dessverre bare blitt med disse tilløp. Vi har etter krigen hatt en del unggutter som har hevdet seg bra, og som med litt mer utholdenhet nok kunne ha drevet det meget lenger. Vi kan nevne Leif Strand, Rolf B. Andersen, Leif Haukland, Ellef Olsen, Per Mørk, Jo Nordahl Olsen, Kjell Andersen, Odd Andersen, Terje Kleven, Johnny Hovde, Erling Kristiansen, Gunnar Engen, Fritz Fredriksen, Gunnar Hardal, Paul Solemdal, Per Blixt, Eilif Hagen, Sten Mangseth, Odd Stenersen, Svein Botner.
Tilgangen av langrennsløpere har særlig vært skrall, og vi har bare hatt et par stykker som virkelig har trent i denne harde idrettsgren, nemlig Melvin Sørensen og Thor Gårder. Videre Paul Dahlstrøm, Jan Skaare og Per Olberg.
Slalom tar interessen og Klemp spenner på seg skiene
I 1950 årene slo slalom igjennom for alvor. Vi hadde allerede før krigen et par medlemmer som drev denne gren og Egil Kristiansen var kanskje den første av klubbens medlemmer som tok premie i åpne renn i denne øvelse. Men omkring 150 og utover noen år hadde vi en del slalomløpere som deltok flittig og plaserte seg i en del større renn. Vi stilte også lag i kretsens seriekonkurranser i 154 hvor vi ble nr. 2 i kl.C. Blant dem som hevdet seg i denne gren av skisporten er Fritz Fredriksen, Knut Hansen, Odd Dyran, Åge Sørensen, Kjell Marthinsen og Leif Sundin.
Når vi kommer inn på skiløpere som har hevdet seg etter krigen kan vi ikke unnlate å fremheve Fritjof Klemp. Han er et eksempel på hva iherdig trening kan føre til. Riktignok drev Fritjof litt fotball som gutt og junior, men la da alt som het idrett på hylla. I en alder av 45 år, da andre som regel er ferdig med aktiv skiløping, eller kanskje til nød kan slenge med i et bedriftsrenn, kjøper han sine første ski og begynner å konkurrere i en så hard gren som langrenn.
I konkurranse med tidligere langrennsstjerne plaserer han seg. Han har siden han begynte som langrennsløper deltatt i renn som Vidarløpet, Birkebeinerløpet og andre krevende løp med fine plaseringer og seire. Det er grunn til å gruble over hvor langt han kunne ha nådd hvis han som ung gutt hadde gått inn for skisporten slik han gjør i dag.
Gjennom årene har de forskjellige skistyrer propagandert for sin idrett, og man har stadig arbeidet med å få så mange som mulig med i klubbrenn, pokalkonkurranser og i renn hvor det gjelder å ha med alle som kan bruke et par ski.
Pokalrenn og klubbmesterskap
I alle år har vi hatt våre klubbrenn, og enkelte ganger har det rikelig kamp om tittelen klubbmester, det være seg i langrenn, hopp, kombinert eller slalom. Avtaler med andre klubber om konkurranser i langrenn og hopp har det vært en del av.
I 1917 hadde klubben pokalkamp i kombinert mot Oppsal I.F. Klubbene stilte 5 mann hver i hopp og langrenn. Reidar Grønby vant langrennet, og Johnny Larsen ble nr. 2 i hopp. Vålerengen var best i langrennet, mens Opsals seier i hopp var større, slik at de vant oppsatte pokal.
Samme år var klubben med Østmarkpokalen i langrenn, hvor følgende lag kjempet om en pokal som skulle vinnes 3 ganger og 4 mann telte: Oslo Skiklubb, Hasle I.F., Glimt, Freidig, Kristiania Ballklubb, B. 14 og Vålerengen. Freidig vant i 1917 og i 1918. Siste konkurranse gikk i 1923 da Hasle vant pokalen til odel og eie. Våre gutter hevdet seg meget bra i disse renn, men fikk ingen napp i pokalen.
I 1923 ble 10 klubber som sognet til Østemarka, nemlig Grefsen-Disen, Furuset I.F., Bekkelaget Sportsklubb, Bjart, Nordstrand I.F. , Ekeberg Sportsklubb, Hasle I.F., Vålerengens I.F., Oslo Skiklubb og Kjelsås, enige om å sette opp en vandrepokal i hopp. Statuttene gikk ut på at pokalen tifalt den klubb som vant pokalen med sitt 5-mannslag. Klubbene kunne stille med inntil 10 mann.
Den første pokal ble visstnok vunnet av Ekeberg Sportsklubb i 1928. Ny pokal ble satt opp i 1929. Vålerengen hevdet seg allerede fra begynnelsen bra i disse konkurransene, men først i 1931 fikk vi det til å klaffe, idet vi da fikk vårt første napp i pokalen. De som var med på laget var: Kåre Westby, Bjarne Rosén, Tippen Johansen, Ole B. Andersen og Kåre Westby.
I 1932 gjenntok vi bedriften med følgende lag: Thormod Ingvaldsen, Henry Nielsen, Tippen Johansen, Ole B. Andersen og Kåre Westby.
I 1936 fikk vi atter fulltreff og følgende var med å vinne pokalen for året og også til odel og eie: Bjarne Rosén, Øyvind Olsen, Tippen Johansen, Nils Hauglund og Ragnar Jensen. Disse pokalrenn samlet ofte stor deltagelse og publikum, og det var gjerne stor spenning om hvilken klubb skulle gå av med seiren.
En ny pokal ble satt opp i 1936, men noe renn er ikke avholdt i de senere år.
En lignende konkurranse hadde vi med Gjøa i 1935 hvor vårt 5-mannslag etter 2 konkurranservant pokalen. I 1938 hadde vi en 15 manns lagkamp med Skeid, hvor sistnevnte gikk av med pokalen.
70 cm sløyfe til 1. mann og 1 cm til siste!
En konkurranse som skapte fest og liv på Østmarksetra i 1930 årene var den store dyst vi hadde med Bjart i langrenn. Den ble kalt "35 manns konkurransen" idet det var 35 mann som telte på hvert lag. Særlig de 2 første renn samlet stor deltagelse idet begge klubber stilte med ca. 70 deltagere hver. Om kvelden var det premieutdeling under stor tilslutning på Østmarksetra. Premiene, som var silkesløyfer, ble utdelt under stor jubel. Vinneren fikk en sløyfe på 70 cm, mens nr. 70 måtte nøye seg med 1 cm. Særlig ovasjoner fikk nr 71 som bare fikk sikkerhetsnålen. Bjart vant disse møtene i 1931, 1933, 1936 og 1938, vesentlig på sin solide bredde.
Etter krigen har vi hatt en pokalkamp med Sørli I.F. hvor lagene måtte stille 25 mann i langrenn og 15 mann i hopp. Det ble en jevn kamp, som våre gutter vant sammenlagt i alle 4 renn.
Skiavdelingen har i mange år vært den avdeling som best har samlet klubbens medlemmer om vinteren. Dette har sikkert fått avgjørende betydning for klubbens fremgang og vekst. Mange av våre beste fotballspillere har hatt skiene som sin idrettsgren om vinteren. Denne kombinasjon har vist seg å være meget bra.
Hvordan kan det ha seg at interessen for denne gren i det aller siste har sviktet så voldsomt? Det har sikkert flere grunner. En av dem har nok vært at interessen for å gå på ski i det store og hele har vært dalende. Denne tendens viser seg i alle klubber i Oslo.
Hva ungdommen driver med i sin fritid er ikke godt å vite, men lenger innover i marka er den i hvert fall ikke å se.
En eller annen grunn er nok at interessen for ishockey har grepet sterkt om seg hos oss. At ungdommen velger en annen idrettsgren er det ikke noe å gjøre med. En tredje grunn er nok at avdelingen i de senere år har hatt vanskeligheter med å få valgt tillitsmenn. Klubben har gjennom årene hatt mange og dyktige ledere av sin skiavdeling, ledere som av interesse for skisporten og klubben har ofret mye tid og arbeid.
Men nedgangen er påtagelig, selv om avdelingen har vært ledet av folk med den rette interesse. Det er slik i skiidreten som i all annen idrett, a skal man bli dkig, må man gå inn for oppgaven. her har det sviket nokså me hos en hel del av de unge gutter som har begynt å konkurrere på ski, tross lovende takter. Skal man få et milø, må man ha en stab som stadig fornyer seg, og som ikke legger opp for tidlig.
Dette har vi ikke greid å skape etter krigen. Men det skulle ikke være umulig. Vår gutteavdeling teller i dag flere hundre ungdommer, og ikke alle disse spiller ishockey.
Når det gjelder langrenn er det en håpløs oppgave for en bygutt i dag å nå toppen. Men langrenn er en fin form for mosjonsidrett. De aktive fotballspillere som ikke driver annen idrett om vinteren burde gå så mye på ski at de kom slik i form at de i hvert fall stilte opp i klubrenn. At skiidretten kan kombineres med fotball har vi hatt mange eksempler på. Etter krigen har forresten våre fotballspillere ved et par anledninger konkurrert i langrenn med fotballspillere fra Lyn og Skeid.
Selv om interessen for å gå på ski i de senere år ikke har vært så stor blant ungdommen, kan dette fort endre seg. Moten kan skifte. Det er små tegn som tyder på at ungdommen igjen begynner å vie langrennskiene større interesse enn før, og godt er det.
Vålerengen har i løpet av disse 50 år stått som arrangør av flere renn. De fire såkalte "nasjonale renn" er allerede nevnt. I 1937 arrangerte klubben etmeget vellykket landsrenn i langrenn fra Østmarksetra. Trygve Ingebretsen hadde lagt løypa og alle deltagerne var enig om at den var fin. Vi hadde dermed bevist at det gikk an å legge en skikkelig løype i Østmarka. Kværner Bruk og Vålerengen Jernstøperi hadde her satt opp premier og pokal. Det deltok 120 løpere og funksjonærer fra VIF var omtrent det samme Dette arrangementet var en generalprøve på et jbileumsrenn så vel i hopp som i langrenn klubben hadde tenkt å arrangere i anledning av 25 års jubiléet i 1938.
Vi ble tildelt både landsrenn i langrenn og hopp i 1938. Dessverre måtte lanrennet avlyses på grunn av snemangel. Hopprennet gikk i Bjartbakken, og det ble flott avviklet. Av andre arrangement som klubben har hatt kan nevnes: 1923: Kretsrenn for gutter i Hytlibakken, 1931: Østmarkens hopp-pokal for juniors, 1953: Slalomrenn i Tryvannskleiva, kretskonkurranse for kl.C, 1950: Kretsrenn 17 km sammen med Sørlie I.F.
Som medlem av skikretsen har som kjent klubbene plikt til å stille assistenter i rennene. Åstå vaktpost i løypene kunne være surt mangen gang, og av protokoll fremgår det at det i 1918 ble bevilget penger til kjøp av 5 termosflasker til løypevakter!
I klubbrennene er det utenom titlen klubbmester også blitt kjempet om en pokal som gjerne har vært premie som skal vinnes flere ganger. De fleste av disse premier er satt opp av klubben. Noen skiintresserte medlemmer skjenket også slike vandrepremier. Vi kan nevne K. Berg &Co. (Clarin Berg), vandrepokal i kombinert, oppsatt i 1931 og vunnet av Tr. Beisvåg i 1935. Th. Fingarsens pokal i kombinert i 1937, vunnet av Kåre Kjos i 1940. Willas Hansens minnepremie oppsatt av Fredrik Berg-Hansen i 1954. Premien skal vinnes 4 ganger. Thor Gårder har 2 napp i premien, 1955 og 1956.
En kan vel si at klubben i det store og hele har vært lite representert i de forskjellige kretsstyrer og forbundsstyrer. I skiadministrasjonen utenom klubben har bare Trygve Larsen og William Winther sittet i styret i Oslo Skikrets.
Medlemmene har heller ikke vist skidommer-gjerningen noen større interesse idet vi bare har hatt 3 autoriserte skidommere. Det er Trygve Larsen, William Winther og Kristian Larsen.
Skiskolen hadde suksess med en gang
Vålerengen startet sin skiskole i 1950 og var således blant de første som begynte med denne virksomhet. Det var for å stimulere interessen for skisporten på Vålerengen og nærmeste distrikter at skolen ble satt i gang. Man hører ofte at nordmenn er født med ski på bena, men det er nok så at kunsten helst skal læres. Å bruke skiene riktig gir meget større utbytte av skiløpingen.
Tanken begynte med et forslag som ble lagt frem på høstgeneralforsamlingen i 1949 om at klubben skulle sette i gang en skiskole på Etterstad. Forholdene på Etterstad skulle ligge bra til rette for en skiskole, idet en her hadde passende tereng. Garderoben kunne brukes til kontor og varmestue. Forslaget ble bifalt og kr. 2500,- bevilget til drift det første året. Et samarbeide ble straks innledet med Skiforeningen, og på et møte av interesserte den 10. desember 1949 ble det besluttet å sette i gang i januar 1950. Deltagere på nevnte møte var: Gunnar Berg, Bergliot Føien, Asbjørn Hoel, Jørg. Ingvaldsen, Thormod Ingvaldsen, Kristian Larsen, Reidar og Signe Olberg og William Winther. Disse og flere andre fikk nå en travel tid med å få alt i orden til skolens åpning 9. januar.
Avtalen med Skiforeningen var at denne skulle koordinere de skiskoler som var, og skaffe skilærere. Driften av skolen og arbeidet med det måtte vi ordne. Etter planen ble barna inndelt i puljer eller klasser på 14 stykker og alle skulle ha 2 timers undervisning i uken gjennom 6 uker. Noe som vistnok har vært særegnet for vår skiskole og som har virket meget bra, er ordningen med "skitanter". Disse "tanter" er medlemmer av dameavdelingen, og de har som oppgave å stille klassene klare før hver time. De klipper elevenes kort og passer på at skiene er i orden slik at undervisningen kan foregå uten forsinkelser.
Skiskolen har vært drevet uavbrutt i 13 år og hele tiden i samarbeid med skiforeningen. Opplegget har vært omtrent det samme. Det er behov er dekket viser den store tilslutning skolen har hatt særlig de første år. I de senere år har tilslutningen vært mindre, men dette skyldes nok at der etter hvert er blitt flere skiskoler.
Elevtallet har i disse 13 år vært:
1950 - 396 stykker - Etterstad
1951 - 450
1952 - 551
1953 - 366
1954 - 224
1955 - 246
1956 - 165
1957 - 222 Etterstad og Ulven
1958 - 198
1959 - 130 Etterstad
1960 - 76
1961 - 150 Valle Hovin
1962 - 120
Til sammen 3294 stykker
Det er ikke lite arbeid det ligger bak avviklingen av en slik skole. Men arbeidet har sikkert også brakt dem som har stelt med det mye glede. De to som uten sammenlignng har stått for brorparten av arbeidet gjennom alle år er Signe og Reidar Olberg. Disse to har gjort en enestående innsats. Det kunne være fristende å nene flere som har vært med i årevis, men da det er fare for at noen kan bli glemt, får dette være.
Alle elever som har fullført kurset har ved avslutningen fått skolens diplom. Utdelingen av diplomet skjer gjerne i forbindelse med et avslutningsrenn hvor barna har fått vist hva de har lært i løpet av kurset. Avslutningen av skolen i 1950 er beskrevet i "Vålerenggutten" for mars 1950 slik:
Fest på Etterstad
Det var en stor fest på Etterstad da skiskolen hadde sitt avslutningsrenn søndag den 12. mars 1950. Det så stygt ut med snøen de siste dagene før rennet, men ved energisk arbeid dagen og morgenen før rennet hadde arrangørene fått i stand en fin løype. Været var strålende, sol og blå himmel. Det tekniske arrangementet utmerket. Løypa var forsvarlig avsperret med tau, det var sørget for reservesnø, høytaleranlegg var satt opp, og sist, men ikke minst bidro det utmerkede korpset fra Vålerengens Skole til at det ble rene Holmenkollstemningen på Etterstad.
Men først og fremst var det barna, jenter og gutter fra 5 år og opp til 7 år, som satte sitt preg på dagen. I sine fargeglade drakter, 90% med røde toppluer, med nummer på brystet, spente og forventningsfulle, litt kry og stolte også, i forvissningen om at det var deres dag, ventet de på at startsignalet skulle gå.
At det var publikumsrekord på Etterstad er sikkert. Selv ikke de berømmelige fotballkamper mellom Tabbelaget og Vålerengens Mannskor formådde å trekke på langt nær så mye folk av huse som disse smårollingene.
Da rennet tok til sto det en tett mur av mammaer og pappaer langs hele løypa, bortimot 2000 var det nok i alt med tiskuere og deltakere. Og flaggene vaiet, solen skinte, musikken spilte feiende marsjer, ungene pilte geskjeftige ut og inn av folkemassen, og alt var fryd og glede.
Kl. 12 åpnet William Winther med en kort orientering om skiskolens virke og mål, så rettet Skiforeningens formann, Ole Bøhn, noen velvalgte ord til barna, og konkluderte med tre ganger tre hurra for VIF.
Så gikk startsignalet for første pulje, og dermed fest for alvor. Femåringer av begge kjønn la i vei det beste de kunne bortover sletta, og da de kom til utforkjøringen gikk det et brus av jubel over Etterstad. Uten å nøle satte de utfor, uforferdet og med beste vilje til å gjøre sitt beste. Noen datt, kom seg opp igjen, noen av seg selv, andre med velvillig assistanse, og fortsatte for full fart til mål hvor de som foreløpig lønn for strevet fikk en stor appelsin hver. Slik fortsatte det under stor jubel til alle hadde tatt sin tørn.
Noen var svært flinke og greide hele løypa uten fall. Andre var ikke så flinke, men felles for dem alle var at de forsøkte å gjøre det hele riktig, slik de hadde lært.
At ungene også synes det var veldig moro, er hevet over enhver tvil. Noen skår i gleden var det jo, idet altfor mange hadde ski som ikke satt og mistet dem på veien. Barna hadde bra ski og bindinger, men mange fedre hadde nok oversett en så viktig detalj som å se etter at skiene virkelig satt ordentlig på bena. Men vi tror ikke en pappa gjør den feilen om igjen.
Ettrpå var det utdeling av diplomer til alle deltakerne, de fikk også et fotografi av den pulje de tilhørte, Skiforeningen årbok, samt siste nummer av "Vålerenggutten". La oss slå fast at arrangementet var helt igjennom vellykket.
Vi tror også at både barn og foreldre var fornøyd. Som en pappa sa: "Dette er jamen det beste tiltaket dere har satt igang." Det var jo hyggelig å høre. Skiskolen har vært vellykket, avslutningen en fest, og ett er sikkert: Vi vil ikke mangle tilslutning til neste skiskole.
Når nå skiskolen er avsluttet, kan det være på sin plass å minne om at det har vært et stort apparat å avvikle. Det har vært satt krav til frivillig hjelp i en grad som neppe noe annet tiltak i klubbens historie, særlig fordi det ikke er fritidshjelp det er snakk om. Uten forkleinelse for noen gir vi først og fremst honnør til dameavdelingens medlemmer som har fungert som "skitanter". Vi kan uten videre fastslå at uten dem ville ikke tiltaket kunne realiseres uten så store økonomiske ofre at det ikke hadde vært gjennomførlig.
Som et lite uttrykk for anerkjennelse ble følgende skitanter averrakt et diplom for sin innsats: Ingertha Jensen, Signe Olberg, Bergliot Føien, Randi Syvertsen, Ingrid Strande, Gerd Falstad, Anni Winther, Marit Hoel, Else Ulriksen og Ester Grimstad.
La oss ikke glemme at det også er andre måter å vise dameavdeligen vår annerkjennelse på. Støtten bør være gjensidig.
William Winther som tok initiativet til skiskolen har også lagt ned et stort arbeid. Sammen med skikomitéen la han alt til rette. Oldermannen Reidar Olberg har også her, som i de fleste tiltak vi har satt ut i livet, har en meget virksom finger med i spillet. Han har en egen evne til å skaffe og ordne saker og ting som synes umulig for de fleste. Og han gjør det i en fart! Sitat slutt.
Skiskolen har vært god reklame for Vålerengens Idrettsforening.
Selv om tiltaket med skiskolen ikke har skapt den interesse og tilslutning til den aktive skisport i klubben som vi håpet da vi begynte i 1950, går vi ut fra at det har gitt barna lyst til å drive skisporten som en god og helsegivende hobby.
William Winther [an error occurred while processing this directive]