|
|
SLIK VAR DET DEN GANGEN KLUBBEN VAR LITEN!
De første fotballkampene gikk på Etterstad, hvor garderobeforholdene var gode og luftige. Klærne ble simpethen lagt på bakken. Bad hadde man ikke - unntatt når det regnet. Etter hvert begynte reiselysten å våkne, guttene ville ut og se seg om. Dermed kom Grorud, Strømmen, Lillestrøm, Fetsund, Rælingen og en rekke andre steder inn i bildet. Mange rare fotballbaner fikk spillerne oppleve i pionertiden. Man måtte faktisk forlange av spillerne at de skulle kunne svømme og ro! Noen småhistorier vil illustrere dette.
Engang skulle laget til Grorud - vålerengenspillerne var det rene "landslag". En stavangergutt, en skiensgutt, en hortenssgutt, en drammensgutt, en tysker og en svenske. På Grorud spilte VIF faktisk men 12 mann - idet en låve som sto langs banen ble brukt som ytre høyre i første omgang og ytre venstre i annen omgang. Draktene i denne første tiden hadde mosegrønn farve, og trøyen hadde halvarmer.
En tur til Slemmestad i Røyken fortjener også å bli nevnt, spesielt siden spillerne ved middagen etter kampen fikk en så seig dessert at det absolutt umulig å få tygget den! På Askim ble en tur innledet med fotballkamp, og kunne godt vært avsluttet med langrenn! Kampene begynte tidlig på året den gang.
Før en fotballkamp i Hokksund høljet regnet ned og tiden ble benyttet til "åndemaning" Et bord med tre ben ble brukt til seansen. En rekke spørsmål ble besvart om personlige saker, og da man spurte om hvor mange mål vålerengguttene ville tape med, laget bordet et enslig dunk. Det stemte. Resultatet ble en null til Hokksund.
Klubben fikk snart nye farger på draktene - og det er nettopp de fargene man har i dag - kjent landet over. Merkverdig nok var det et fotbalag innenfor Norges Statsbaner som hadde bestilt disse draktene. De ble ikke hentet - og siden klubben trengte nye, falt det seg slik at de ble VIF`s. Man kunne jo ikke gjøre som en kjent spiller fra Skien engang sa: "Vi spiller i rødt hår og vite bukser." Noen fine foreningsluer hadde man engang i klubben, med blank skygge, og utstyrt med merke og ekekrans. Ja, man tok dette med luen så høytidelig at det ikke lot seg gjøre å hilse ved å ta den av, guttene måtte gjøre honør med hånden til skyggen! Hvis dette ikke ble gjort, og noen ble grepet, var det 25 øre i mulkt. Tydeligvis ble det betinget dom for de fleste, for noen penger kan det ikke sees å være kommet inn på denne konto.
Kassereren fra disse første år hadde engang bare 38 øre i kassen, men så levet klubben vesentlig av medlemskontigenten. Inntekter på fotballkampene hadde den jo ikke. Kampene ble spilt på åpne baner, "avstengt" med sagflisrand rundt banen - eller tau - for å skille spillere fra publikum. Dette forhindret ikke at det stakk støvlespisser frem overalt. Av og til gikk en eller annen rundt med lua for å samle inn noen øre, og til sammen ble det jo noen kroner som kom godt med. På bakgrunn av dette er det rart å tenke på at klubben siden skulle få inntekter som kunne skrives med femsifrede tall. Basarer ble den gang - som nå - utveien når økonomien ble for trang. Da var Bedehuset, eller Vålerengen Skoles gymnastikksal basarlokale. Mange "gylne" kroner kom inn på dette vis.
Innimellom hadde klubben fest - og den nå innebygde Ulsrud Gård var åstedet. Til trekkspilltoner gikk dansen ut i de små timer. Vals, reinlender og springdans avløste hverandre. Stemningen sto alltid høyt i denne ærverdige akersgård. Hver vår og høst arrangertes en "sexa" - med varm vat og punchbolle - kvelder som de eldre i klubben fremdeles minnes med glede.
La oss trekke frem en spesiell fotballkamp som gikk på Høland. Værgudene øste ned alt hva remmer og tøy kunne holde under kampen. Vålerengen hadde Sverre Jørgensen i mål, og en statligere målmann har vel ikke noe lag hatt verken før eller siden. Han stilte nemlig opp i fin, hvit mansjettskjorte og med lakksko. Vannet på banen steg etter hvert som kampen utviklet seg. Da forestillingen var over, var det ikke stort igjen av skjorten. Jørgensen måtte inn på en bondegård og låne et "bryststykke" av kona på gården, for å komme noenlunde anstendig hjem. Tærne tittet nysgjerrig ut av lakkskoene, men denne detalje var det ingen råd med. Her var klubbens valgspråk "alt for VIF" på sin plass.
SKISPORT I ORGANISERT FORM FRA 1914
I 1914 ble skisport tatt opp på Vålerengens I.F.s program. Skiløping var gammel idrett på Vålerengen - og all kjente jo til skiløperbrødrene Smidt, for ikke å snakke om Jakob Aaall. Noen "smågutt" innenfor skisporten var ikke VIF - flere nasjonale langrenn sto klubben som arrangør av i Østmarka. Deltagelsen var god og avviklingen fin. De flotte premiebordene som VIF alltid hadde, fikk deltagerne til å legge seg spesielt i selen. Hermod Skjersåker laget nemlig fine programmer med annonser som ga mange penger. Mange muntre historier kan fortelles fra løypeleggingen, og en episode da mannskapet klokken 6 om morgenen slo hull på isen på Ulsrudvannet for å skaffe seg vaskevann, fortjener å nevnes.
Brytning ble også atskillig drevet de første årene, på fin egen brytematte - laget av medlemmene. Mange gode bryteemner hadde klubben i denne tid, men da skolestyret satte en bom for utviklingen ved å nekte brytning på skolen - døde grenen ut av mangel på høvelig lokale. Brytematten ble omsider solgt til møbelhndler Berg i Pilestredet for kr. 300. Matten var stoppet med fineste Alfa. At møbelhandleren noen år senere gikk konkurs var sikkert ikke brytematten skyld i.
JULING ETTERPÅ
Styret hadde ikke lette forhold å arbeide under i pionertiden. Det var mye strev før kampene kom i stand. Titt og ofte hendte det at Hermod Skjersåker måtte låne sykkelen til Emil Larssen for å klyve i vei mot Grorud eller andre steder midt på natten for å få "halt sakene i land".
Noen steder vanket det juling etter kampene hvis resultatet ikke stemte overens med bøndernes ønske. Da VIF slo "Rask" - en Lillestrømklubb - for første gang, ble det stort oppstyr. VIF-guttene ble forfulgt helt ned til stasjonsbygningen av en sverm lillestrømlinger under livlig steinkasting. Klubbens elleve spillere, pluss formann og den faste pressefotograf - Hersson på Stortorvet - hadde sitt største bry med å unngå skader. Stasjonsbetjeningen rykket ut til hjelp, og en av jernbanefolkene tok med seg et pensejern for å "knakke" til den første som våget å angripe. Det ble et drabelig slagsmål. Under bataljen mistet Sverre Jørgensen stråhatten sin. Stråhatt var moderne på den tiden. "Kampen" sluttet med at laget fikk barrikadert seg i stasjonsbygningen. Da toget endelig kom, dannet jernbanefolkene espalier bortover perrongen - de turde ikke ta risken på at noe skulle skje på denne korte strekningen. Vel hjemme igjen, sperret foreldrene øynene opp over sitt avkoms utseende. Var det slik det var å spille fotball?
På Rælingen var arrangørene heller ikke borte. VIF spilte på en øy i Øieren og vant til stor ergrelse for stedets beboere. Forbauselsen hos vålerengguttene var stor da de fikk beskjed om at de ikke fikk forlate øya. De "innfødte" nektet å ro dem i land! Etter litt "hardhendt" behandling av et par av arrangørene, ble spillerne endelig rodd over til fastlandet. Fotograf Hersson knipset et foto av denne øya, og det var å få kjøpt i kioskene og forretningene lang tid etter begivenheten.
DA LOVENS HÅNDHEVERE KOM PÅ VIF-FEST.
Som kjent var det forbudstid i 1914 -1918 - de år den første verdenskrig fant sted. En gang klubben skulle ha fest på Ulsrud ble det i "stillhet" snakket litt om en smule "vått" til festen. Uten at noen kunne tenkt seg denne mulighet, uttalte Emil Larssen en dag at han kunne skaffe en "kagge" fra frilageret i København. Forslaget ble godtatt, for punchebollen var populær på festene i de tider. Vel ankommet til byen og fortrollet på bryggen av klubbens formann, ble den kjørt opp i Sverigesgt. 15 for oppbevaring så lenge. Hermod Skjersåker var sekretær. Han hadde ikke meget til overs for brennevin, men kunne til nød godkjenne en "påtår" til fester. Han dro opp til formannen for å prate med ham om et eller annet. I døren møter han formannens far, som sier at nå får Hermod ordne opp med kagga, for festkomiteen ligger inne i stua etter å ha smakt på brygget. Hermod prøver å få tak i en hest for å frakte kagga opp til Ulsrud, men må tilslutt gi opp. En bil blir imidlertid redningen - til tross for at det ikke var så mange av dette slaget i den tid. Kagga inneholdt ca. 100 liter og 3 mann måtte mobiliseres for å hanskes med den. Det ble Oscar Karlsen, Georg Berg og Arvid Andersen som påtok seg jobben, og lenge varte det ikke før Kagga var vel forvart på Ulsrud i Mor Kristiansens kjeller - uten at festkomiteen ante hvor den var blitt av. Dette skjedde dagen før festen.
Stort innrykk var det på Ulsrud festdagen. Over hundre gutter møtte frem, og noen hadde damer med. Som vanlig dans med trekkspilltoner og stemning av høy klasse. Da midnattstimen kom, fikk festen et overraskende besøk. Lovens håndhevere ville tale med festkomiteens formann. Han hadde glemt å søke politiets tillatelse til å holde festen! Her kunne det bli tale om nektelse av fremtidige fester! Hermod Skjersåker sa at klubben ville påta seg ansvaret. Han beklaget forglemmelsen. Da det så ut til at politiet likte seg i vålerenguttenes selskap, ble de invitert til å overvære resten av festen. En våghals i festkomiteen spurte om de hadde lyst til å smake på punchen. Politibetjentene satte store øyne da de ble spurt om dette - de trodde ikke sliktno` fantes her. Siden det var så lenge siden de hadde smakt slik vare, sa de, tok de med takk imot tilbudet. Svære krus med punch ble stilt til disposisjon, og en 25 liters kjele på kjøkkenet overbeviste politiet om at det fantes mer. Varm mat fikk også lovens voktere ved samme anledning - og i år etterpå snakket de om den alle tiders fest de hadde vært med på.
DA FLERE TUSEN MENNESKER SÅ A-LAGET SPILLE MOT B-LAGET!
I 1914 utfordret B-laget ved Hermod Skjersåker og Sverre Jørgensen A-laget til kamp på Etterstad. Utfordringen var ledsaget av følgende forslag: "Hvis A-laget ikke klarte å slå B-laget mer en 2-1, må det arrangeres "en varm aften" for B-laget + damer. Selv om det blir uavgjort resultat er A-laget forpliktet til å arrangere denne festen og bære aller utgiftene." For å klare dette måtte altså førstelaget vinne 3-1, og det var ikke det spor merkelig at guttene følte seg en smule nervøse før begivenheten skulle finne sted. A-laget hadde aldri spilt mot det "uovervinnelige" B- laget før.
Forslaget ble behandlet på et møte hvor førstelagets kaptein Oscat Karlsen anbefalte det - og de andre var enig. A-laget trente hver eneste kveld oppe på plassen på Etterstad uken før "avgjørelsen", og da spillerne etter hvert begynte å vise fin form, var det ikke fritt for at A-laget viste gledestendenser. Guttene så vel fram til den billige festen de skulle være med på. B-laget forsømte heller ikke treningen. Plakater ble satt opp på nesten hvert eneste hus på Vålerengen, og oppslaget fortalte at "alle tiders kamp" skulle få sin avgørelse på Etterstad. Den 7. august 1914 opprant den store dag - med strålende sol. Da lagene mønstret på banen om kvelden var det samlet flere tusen mennesker på Etterstad. Aldri før eller siden har det vært så mange der for å overvære en fotballkamp. En uforglemmelig kamp ble det. Spillerne kjente hverandre ut og inn, og tacklingene ble ofte unødvendig harde. Sverre Jørgensen, som voktet B-lagets mål spilte sin beste kamp - og det var helt umulig for motparten å plasere ballen bak hans lange fangarmer, med en unntagelse. Kampen endte nemlig 1-1. Det voldsomme bifall som B-laget fikk da dommeren avblåste oppgjøret, kunne sikkert høres helt til Grefsenkollen. Nok en gang hadde B- laget slått fast at det var uovervinnelig.
Festen på Ulsrud dagen etter hadde varm mat til begge parter, og andre medlemmer av klubben fikk adgang mot å betale full pris. Festen sluttet kl. 4 om morgenen, og man kan forestill seg at den var livlig.
VI KOMMER MED BLANT DE "STORE GUTTA".
I 1914 ble det tatt skritt til å bringe klubblivet inn i mer organiserte forhold. Klubber som Ørn, 2den Brigades Underofficersskole, Star, Varden, B-14, Noreg og VIF sto ikke tilsluttet Kria. Fotballkrets. Emil Larsen var jo medlem i VIF, og han hadde gode forbindelser blant de ledende i de øvrige klubber. Resultatet ble at disse sluttet seg sammen i noe man kalte "Kristiania og Omegns Sammensluttede Fotboldklubber". Denne organisasjonen ble ganske effektiv, med Emil Larsen som den første viceformann. Men, inn i Kria Fotballkrets kom de ikke, og da heller ikke VIF. Vi tilhørte distriktet på " den andre sia av Akerselva", og det var ikke populært i Kria. Fotballkrets i de dager.
Vårt første "Kristiania-mesterskap" fikk VIF i denne organisasjonen som gikk under navnet "Sammenslutningen", istedet for det før nevnte umulige navn. Organisasjonen var imidlertid vokst så sterk at den ikke godt kunne holdes utenfor Kria. Fotballkrets lenger. Da Johan F. Larssen, som formann i "Olymp", og hans bror Emil, som formann i VIF, ble innvalgt i styret for Kria. og Omegns Fotboldklubber, opptok de straks overfor sine styrekolleger tanken om å komme inn i Kria. Fotballkrets. Forsøket ble blankt avvist av "kretsen". Men, Johan Didriksen, B-14, som var oppmann i "vår" krets ga seg ikke. Han kom til JohnF. Larssen som var sekretær og sa: "Vi sender et telegram til major Sverre i Paris, (major Sverre var da formann i Riksforbundet) og forteller hvordan sakene står." Penger til telgrammet hadde ikke "vår" organisasjon, John F. Larssen og Johan Didriksen spleiset. Telegrammet endte med: "Her står vi, her president, vi kommer ikke videre."
Åtte dager etter fikk vi beskjed fra Norges Fotballforbund om å sende representanter til et møte med forbundet. De som møtte var Rolf Vigberg, "Noreg", Johan Didriksen, B-14, Sverre Ruud, B-14 og John Larssen, "Olymp". John F. Larssen forteller: "Jeg glemmer ikke dette. Vi var meget spent og satt utålmodig og ventet i kafèen i Idrettens Hus til vi fikk beskjed om å "tre inn den hellige hall". Forbundets daværende president, den stilige ingeniør Daniel Eie, møtte oss med frestrakt hånd. Gunnar Andersen, Lyn, var der Ragnv. Smedvik, Lyn, likeså, Christian Erlandsen, P. Chr. Andersen - altså mye fint folk. Daniel Eie refererte telegram fra major Sverre om at Forbundet måtte gjøre alt for å ta K. &O.S.F. opp i sin organisasjon. Det skal sies til Forbundsfolkenes ros at de var greie karer å ha med å gjøre. Jeg hadde i oppdrag å tolke vår sak, ogjeg måtte overfor forsamlingen bekjenne at noe av denne verdens syndige mammon hadde ikke vi å tilføre forbundet, men vi hadde til gjengjeld plenty av gode idrettsgutter! Vel, opptagelsen gikk i orden, men så måtte jo lovene forandres. En komitè ble nedsatt, og der fikk jeg den ære å sitte sammen med Chr. Erlandsen (senere diriktør i Norsk Arbeidsgiverforening). Siden har jeg kunnet kalle ham min venn! Vår opptagelse i Kristiania Fotballkrets skjedde den 27. november 1917, og det skal sies at "Sammenslutningen"s klubber ikke har gjort skam på kretsen," sa John F. Larssen til slutt.
Som et apropos til fotballtrening kan nevnes at et medlemsmøte i 1915 besluttet å innføre "tvungen trening". Manglende fremmøte ble bøtlagt med kr. 0,25!
Vi leser også i protokollen fra 1917 at VIF opprettet en "sparekasse", med Rolf Grønbye som kasserer. Det er så vidt vi kan se det første forsøk på å spare i foreningen.
"OLYMP" GÅR INN I VIF.
Den 18. januar 1918 ble "Olymp" opptatt i VIF. John F. Larssen var av en eller annen grunn stifter av "Olymp" - men siden også en av de ivrigste for å slutte den sammen med Vålerengens Idrettsforening. John F.`s bror, Emil Larssen, var ved denne tid formann i VIF, og siden begge bodde hjemme, ble det rikelig anledning til diskusjoner. Deres mor hadde tatt seg av mange gode vålerenggutter, og hun kjente deres meninger. Derfor slo hun ofte inn på en sammensluttning overfor sine gutter. Til slutt syntes også disse at en slik løsning var det beste. Men John F. Larssen møtte sterk motbør i sin klubb "Olymp" da han bragte spørsmålet på bane. Kapasiteter som "Hjallen", "Strander`n", Føien, Edv. Pettersen, "Kinger`n" og Rolf Dahl var imot, men til slutt gikk det likevel i orden - til beste for idretten på Vålerengen.
"Olymp" tilførte VIF friskt blod og nye krefeter . gutter som siden hevdet seg utmerket. Vi nevner Hjalmar Olsen (Hoftvedt), Henry Strand, Rolf Dahl, Tippen Johansen, Ingvald Larsen, Erling Føien, og altså John F. Larssen. Sistnevnte har gjennomgått praktisk talt alle jobber i foreningen, som formann, oppmann, sekretær, redaktør osv.
ENGELSK TRENER TIL VIF
John F. Larssen forteller fra denne tid at VIF måtte kjempe for sin eksistens. Klubbene østenfor Akerselven var ikke i skuddet. Først da klubben i 1919 fikk engelsk trener, fant pressen grunn til å ofre VIF interesse. Iførste rekke kan man takke redaktør Magnus Brænden i "Sportsmanden" for dette, samt også rdaktør P. CHR. Andersen i "Social- Demokraten" som slo mange slag for vår klubb. P. Chr. Andersen skrev bl.a. om vår trener McEven: "Det er den beste trener som er kommet over Nordsjøen."
Dette med engelsk trener var en historie for seg selv - og en genistrek som i løpet av få år bragte VIF frem blant Oslos beste klubber.
John F. Larssen var implissert også her. Han forteller om hvordan McEven ble sikret for vår klubb: "Sigvart Olaussen kom en dag til meg i 1919 da jeg var oppmann i VIF. Han fortalte meg at han arbeidet sammen med en engelskmann som var fotballtrener. Denne mannen var villig til å trene våre gutter! Jeg grep tanken med engang, og sammen med Torolf Svendsen møtte jeg McEven og hans venner, Ing. Knight og sønnen Jack påAutomaten på Stortorvet (Glasmagasinets gård). Herrene ble med hjem til meg, og med deres arbeidskammerat Winther som tolk, traff vi avtalen."
Denne trener erhvervelsen førte til at VIF gikk frem i spillestyrke og kunne stille opp med lag helt ut av egen "fabrikasjon" i årene etter 1919.
Treningen begynte tidlig i 1918 og det gikk ikke bedre enn at førstelaget tapte et par kamper for B-laget. Imidlertid vant A-laget over Oslo Ballklubb i sin første kamp med hele 11-0. Annen pinsedag var laget i Moss. Klubben hadde utfordret Moss A, men fikk til svar at VIF nok skulle få rundelig med pryl av deres B-lag. Det vrte dog ikke lenge før Otto Grønby scoret på et 20 meters skudd., men gleden varte ikke lenge - motparten fikk også mål. Faren gled imidlertid over - Vålerengen vant med 8-2 og Mossingene hadde stått seg på å bruke A-laget.
Klubbens uovervinnelige B-lag kom som vanlig i ilden mot sterke motstandere. Denne gang gjaldt det å ta Kampørns skalp oppe på Etterstad. Matchen gikk i sterkt tempo, og Erling Knudsen, Wilhelm Andersen, Øien og Trygve Larsen moret seg med å lage mål på Kampørns ulykkelige målmann. Første omgang endte 9-0. Annen omgang gikk i mindre tempo, men VIF`s høyre back, engelskmannen Harry Bettridge gikk opp alene og nettet hele 4 ganger. Kampen endte 13-0!
Kretsdkampen mot Sandaker ble ikke noen suksess. Tross banen sto under vann ble spillet godt. Resultat 1-1 og omkamp måtte til. Denne vant VIF 4-0.
Semifinalen mot Bækkelaget på Dæhlenengen ble ikke så god som kvartfinalen, men da hadde jo guttene atskiilig større motstand, men det ble til slutt 5-1. Hjalmar Olsen (Hoftvedt) spilte glimrende og ble regnet som banens beste spiller.
VÅLERENGEN BLIR C-MESTER
Søndag 20. oktober 1918 spilte VIF mot "Fart" og vant 3-0, og dermed mester i C-klassen. En god prestasjon når man tar i betraktning at C-klassen besto av 8 serier med 4 lag i hver serie. VIF`s målmann Peary ble fremhevet som banens beste spillere. Dermed var VIF et godt skritt fremover mot de store mål som vinket i det fjerne.
1919 BRINGER SKUFFELSER, MEN OGSÅ GLEDER.
Lagets kretskamp mot "Snar" måtte nærmest karakteriseres som komedie. Våre gutter var i vikeligheten knusende overlegende, men ble forfulgt av skrekkelig uflaks. En ufarlig skrenseball passerte Kåre Grydeland og gikk inn (og dette ble kampens eneste mål etter press uten like fra VIF`s side). De som overvar matchen kunne fortelle at " et barn kunne tatt denne ballen".
Et uventet nederlag mot "Norrøna" på Strømmen med 1-5 i en privatkamp gjorde gutta arge - og de utfordret da beste rene B-klubb "Strong, som i 1919 var kjent for sitt sterke lag. Kampen gikk på Frogner. Oppgjøret ble hardt med 2-0 ledelse til Strong ganske tidlig i kampen, men det hele endte med 3-2 seier til VIF. En av Strongs spisser uttalte etter kampen: "Denne kampen var den hardeste og beste jeg har spilt. Det er ufattelig at VIF har tapt sine kretskamper."
1 1919 ble gutte- og juniorlag oppsatt i foreningen - med aktiv deltagelse i kretskamper. Siden det var første gang VIF stilte med slike lag kan det ha sin interesse å se litt mer på det første junioroppgjøret mot Stabækk i kretsserien. Våre gutter tok straks ledelsen og sikret seg 2 mål i første omgang, scoret av "krølleben" og "Snekkern". Annen omgang ga bare ett mål. Dette kom ved at "Tippen" gikk solo helt opp til mållinjen og sentret. "Snekker`n" står fint plasert og header ballen inn. Resultat 3-0. Ikretskamp mot Mercantile ble det nederlag med 1-3. "Tippen" i mål spilte her glimrende og viste allerede nå de takter som senere skulle bringe ham inn på landslaget, alle fotballgutters store drøm.
Guttelaget spilte kretskamp mot Frigg, med tap 0-3, men viste dog i en del privatkamper at her hadde det nok ikke vært noen dårlig start.
TUR TIL HAUGESUND
I 1919 ble det også en tur til Haugesund for VIF, med 1-2 nederlag. Her fikk guttne se en "dåp" av den senere så kjente predikant, Rein Seehus. En ung pike som nettopp hadde stått opp av sykesengen steg ut i vannet, men besvimte. Hun holdt på å drukne, men ble reddet til land av Vålerenggutten Johnny Larsen. Da Seehus & Co. hadde pakket sammen teltet, stupte så nakne vålerenggutter i vannet til et deilig bad.
Den 4. mars 1920 sendte klubben til Kristiania Formandskap et andragende om fortsatt lån av Etterstad til fotballplass i likhet med tidligere år, men fikk ikke svar. Ved hendvendelse til formannskapets kontor 10. mars fikk amn vite at skrivelsen var blitt oversendt den ærede magistrat. Da sommersesongen jo sto for døren og treningssspørsmålet ble høyst aktuelt, var det av stor betydning og interesse for VIF å mota svar. Man henviste derfor påny til de fortvilede baneforhold som var herskende her i byen, og poengterte at det var en absolutt livsbetingelse for VIF å benytte Etterstad. Imidlertid fikk man vite at forespørselen lå inne til behandling hos Akershus kommandantskap som jo var den øverste myndighet den gangen, men ved en telefonhenvendelse dit ble det opplyst at saken først ville bli avgjort i et møte omkring 1. mai hvoretter den så skulle godkjennes i et senere formannskapsmøte.
Men det skulle vise seg at formanskapet stillet seg svært lite imøtekommende overfor vår forening enda kommandantskapet hadde gitt vårt andragende sin fulle støtte og tilslutning. Det var imidlertid litt uheldig for oss at noen av parselleierne av potetstykkene på Etterstad hadde innsendt klage til kommunen over at deres parseller hver sommer ble nedtrampet av publikum og fotballspillere, noe som vel var sterkt overdrevet. Iden anledning sendte klubben følgende skrivelse til leiegårdbestyreren:
Ad Etterstad:
Deres ærede skrivelse av igår er riktig mottatt og indholdet er bemerket. Meddelelsen kom meget overraskende på oss, idet saken er: Fotballbanen ligger således til at publikum aldeles ikke betrær potetparcellene, og hvad angår forholdet forøvrig kan bemerkes, at de eneste parceller som kunne bli berørt av at ballen kom opp i dem, ligger bak den nordre goal. men disse parceller benyttes ikke iår. Man hendvendte sig derfor til formanden for potetparcellene herr Emil Hansen, med anmodning om at få klagene litt nærmere begrundet. Herr Hansen oplyser: Klagerne gjelder aldeles ikke vor klubb, men skriver seg fra endel spillere fra Hasle og Ulven som ved en enkelt anledning hadde sadsert tvers over parcellerne istedenfor at benytte den reglementerte vei, der fører fra Strømsveien og bort til banen. Likeledes gjorde Hansen gjældene, at endel folk der driver friidrætsøvelser på selve traverbanen, ved kasting av spyd og discos, ofte må opp parcellerne efter disse gjenstander. Da disse øvelser drives på en langt anden kant av Etterstad end der hvor vor bane ligger, har vi ikke seet os berettiget til at nægte dette. Vor forening fikk av her Hansen hans uforbeholdne ros, og han pointerte sterkt den nytte det av os ifjor opsatte net bak goalen hadde gjort. Da man refererede ham. Deres skrivelse uttalede han at den måtte bero på en absolutt misforståelse. Man går ut fra at herr leiegårdsbestyreren gjør Kristiania Magistrat bekjent med nærværende skrivelse og tegner. med høiagtelse for
VAALERENGENS IDRÆTSFORENING
John F. Larsse sekretær. [an error occurred while processing this directive]