|
|
INNLEDNING
Da ishockey gjorde sitt inntog i Norge i begynnelsen av 1930 årene, ble det på en generalforsamling i klubben foreslått at VIF skulle være med på denne forholdsvis ukjente, men fengende idrettsgren. Forslaget ble nedstemt, av forståelige grunner kan man vel si. Spillet var jo helt fremmed for oss. Hadde vi noen til å stå i spissen for denne nye sporten, og sist, men ikke minst, hvem skulle spille? Det var nærliggende å tro at det ville vært fotballspillere som aktører, og da kunne det å bli så som så med forhåndstreningen. Og, dette ville kanskje igjen gå ut over fotballspillernes prestasjoner i fotballsporten.
Tanken om ishockey ble ventilert fra tid til annen på klubbens generalforsamlinger, uten at det førte til noe. Man kan gjerne si at det var stille på denne front inntil 1945. Da falt nemlig igjen et forslag fra Trygve Andersen om deltagelse. Mange interesserte seg for ishockey, etter alt å dømme, og det var vel bare et tidsspørsmål når VIF ville få en ny idrettsgren på programmet.
Perioden 1947-1959
I 1947 deltok klubben for første gang, og da med et lag i NM for juniors, eller "Canada-cupen" som den også kalles. Året etter gikk VIF med i kretsserien for juniors, og tok så skrittet fullt ut i 1949 med både A-og juniorlag.
Det ble en spennende tid for de av klubbens medlemmer som var interessert i ishockey og grepet av den facinerende leken på isflaten. Var dette begynnelsen til enden, eller ville VIF bli å regne med i årene som kom? Man kunne til tider ha visse betenkeligheter, banene var jo ikke alltid de beste, og kunstis kjente man heller ikke til i Oslo. I enkelte av årene før 1952 hendte det også at kretsserier og Canada-cup ikke ble ferdigspilt, netopp på grunn av isforholdene og den innflytelse været hadde til enhver tid.
Da 1949 sesongen var over hadde VIF´s A-lag gått gjennom serien med bare seire, og sikret seg dermed retten til å spille i 2. div. fra neste sesong. I denne forbindelse må man ikke glemme at vårt A-lag var identisk med juniorlaget på en plass nær. Mesterne i 3. divisjon var følgende: Ole Johannesen, Åge Nordli, Leif Olsen, Hans Algrov, Arild Andersen, Kjell Larsen, Knut Johansen, Roy Svendsen, John Nilsen og Willy Nordli.
Allerede så tidlig etter innføringen av ishockey i VIF hadde klubben ingen vansker med rekrutteringen, noe man heller ikke har hatt siden. Ungdommen strømmet til i slike mengder at bare dette kunne skape problemer.
VIF stilte med A-,B-, junior- og guttelag i den første sesong i 2. divisjon. En del av kampene gikk på "Bingen", et navn som i dag er kjent av alle som har med ishockey å gjøre. Spesielt vil vi nevne en kamp mot Fagerborg som VIF vant 6-3. Det er ikke resultatet vi da sikter til, men det ishockeyprotokollen forteller fra kampen: "Her var det gledelig mange vålerengrepresentanter, både unge og gamle, som var møtt frem for å kikke på vårt unge, lovende lag, og satidig sikkert også for en stor del for å overvære sitt livs første ishockeykamp. Vi tror sikkert ikke blir den siste!" Disse ordene har slått til, i dag omfattes ishockey av den samme kjærlighet som fotballen også nyder godt av. Vårt håp om at VIF´s unge lag skulle være godt nok for 2. divisjon ble ikke gjort til skamme. Det var nemlig på nære nippet at ikke guttene sikret seg retten til kvalifikasjonskamp for 1. divisjon!
I 1952 var Jordal Amfi et faktum, og dette ga et mektig framstøt for ishockeysporten. Man var ikke lenger så avhengig av været som tidligere, selv om man nok hadde ønsket tak over Amfi´en. I dag tør man nok påstå at det var et feilgrep av de ansvarlige, som sto for byggingen av Jordal Amfi til de olympiske vinterleker i Oslo 1952, ikke å bygge tak med det samme. På den annen side kan man si at kurtisen var en stor forbedring.
Alle ungdommer skulle nå spille ishockey, hadde man inntrykk av. Junioravdelingen i VIF ble sterk og slagkraftig. Selv om vi ikke hadde noe mesterskap å skryte av, så varte det hvert fall ikke lenge før junioravdelingen tok nesten alt. I 1952 hadde VIF en gjesteopptreden i 1. divisjon, men vi var ennå ikke sterke nok der, viste det seg. Treningen hadde gått for seg etter alle kunstens regler med Ragnar Sørensen og Jan Molberg som trenere. Ialt ble det 16 poeng av 18 oppnåelige og målaverasje på 48-20 og dermed opp i 1. divisjon. Junior- og guttelaget sluttet som nr. 2 i sine avdelinger. Alt så lyst ut. Det gikk som man delvis hadde regnet med, guttene var altfor ujevne til å hevde seg i "det gode selskap", foreløpig. For første gang ble det spilt dobbelt serie i alle divisjoner, og vår beholdning ble tynn, 1 seier, 1 uavgjort og 12 tap. Vi var igjen i 2. divisjon. B-laget fikk det heller ike til, det ble 1 seier og 4 tap.
I 1954 tok smågguttene sitt første Oslomesterskap, og i 1956 ble juniorlaget Norgesmestre, en bedrift som ble kopiert de 5 påfølgende år. Siden 1954 har juniorlaget tatt i alt 42 Oslomesterskap og 7 Norgesmesterskap.
Sesongen 1954/55 må vi se litt nærmere på. A-laget ble igjen avdelingsmester og dermed klar for 1. divisjon på ny. Våre førstelag spilte denne sesong tilsammen 32 seriekamper, og av disse ble ikke mindre enn 29 vunnet, 2 spilt uavgjort og 1 tapt. Hvis vi holder finalene utenom avga ingen av lagene poeng i seriekampene. Målkvoten var imponerende med205 mot 47.
Interessen var nå så stor at vi hadde 2 lag med i hver avdelig, og vi sakser følgende fra protokollen: "2det småguttelag var en kuriositet. Med spillere med en gjennomsnitshøyde på 110 cm og med køller som ikke var lenger enn en vanlig stor spiseskje, tok guttene sitt publikum med storm." A-laget hevdet seg nå meget godt i "det gode selskap", og juniorene var ikke til å styre. Mesterskapene kom på løpende bånd. Når landslagene skulle tas ut, var VIF godt representert både på A- og juniorlandslag. Tippen Johansen var oppmann for samtlige lag denne sesongen, som i alt medførte 60 kamper for vålerenglagene.
Spillertilgangen var enorm og i 1955/56 var ikke mindre enn 6 lag med i juniorklassen, med 50 kamper til sammen og målkvote 255-107! Trygve Iversen ledet da junioravdelingen. Samme mann var leder også sesongen 1956/57 og hadde atskillig å gjøre. A-laget sluttet som nr. 4, mens juniorene igjen gjorde rent bord. Det samme med gutter og smågutter.
Sesongen 1957/58 ble lang og krevende, årsaken lå i at Ishockeyforbundet arrangerte VM i Oslo. 3 av våre spillere, Terje Hellerud, Einar Bruno Larsen og Tor Gundersen deltok på det norske VM-lag. Allerede i 1952 representerte vårt medlem Bjørn Gulbrandsen klubben for OL-laget. Ellers er det mange av VIF´s spillere som har trukket i landslagstrøyene gjennom årene, men dette registreres ikke i Ishockeyforbundet. Sesongforløpet ga som sluttsum at A-laget endte på 2. plass, med 16 seire, 1 uavgjort, 1 w.o og 5 tap. B-laget ble nr. 2 med bare et tap. Juniorlaget ble som vanlig Norgesmester og Oslomester, samt vinner av Åsenturneringen. Guttelaget vant åpningscupen, men tapte den avgjørende kamp om Oslomesterskapet med fattige 1-2. Smågguttene våre ble Oslomestere, vinner avåpningscup, og sikret klubben pokal i Skeids turnering. Ikke et eneste poeng avga småguttene, og enda mer bemerkelsesverdig: ingen motmål! Lilleputtlaget vant Ila´s pokalturnering. Alt i alt var det en sesong det sto respekt av. Vålerengens A-lag sto i 1959 som "dark horse", og da laget vant åpningscupen, mente de fleste at ingen kunne nekte VIF mesterskapet. Slik gikk det dessverre ikke.
I julehelgen, samme år, hadde A-laget en drømmereise til Mellom-Europa, og dette var en tur som det ennå snakkes om. VIF guttene hadde fra nå av en internasjonal anseelse, de "tellet med" i Europas fineste ishockeyselskap.
B-laget klarte sin oppgave uten nederlag nederlag og ble Oslomester, og juniorene som vanlig av fremste merke. Først seier i åpningscup, deretter i Åsenturneringen, så Oslomester, og til slutt Norgesmester for 4. gang på rad. Guttelaget vant sin åpningscup, og tok Oslomesterskapet suverent med en sjelden scoringsrekord, 125 mot 7 mål! Småguttene tapte semifinalen i åpningscupen, men rehabiliterte seg sterkt senere og ble Oslomester.
Vår første kongepokal i 1960
De mange forsøk gjennom årene på å vinne en kongepokal lyktes ikke før i 1960. Denne sesongen ble den største VIF har hatt, og rekorden der er det vel ikke mulig å slå. Å kommentere sesongen er nytteløst, de klare fakta er mer overbevisende:
A-laget: Norgesmester, finalist i åpningscupen, vinner av Tigrenes jubileumsturnering.
B-laget: Oslomester.
Juniorlaget: Norgesmester, Oslomester, vinner av Skeids og Spartacus´ turneringer.
Guttelaget: Oslomester og vinner av Spartacus´ turnering.
Guttelag 2: Tapte semifinalen mot VIF 1.
Småguttelaget: Oslomester og vinner av Skeids turnering, samt finalist i Spartacus´ turnering.
På slutten av sesongen arrangerte VIF selv en lilleputturnering med hele 14 deltagende lag. Den oppsatte pokal ble i familien. Avdelingen spilte dette år 46 kamper, med 278-46 (1 baklengsmål for hver kamp). Klubben stilte for øvrig med 5-7 mann i landskampene.
Følgende ble Norgesmestere i 1960: Einar Rath, Arild Olsen, Bjørn Halmrast, Sverre Gundersen, Tor Gundersen, Asbjørn Sørensen, Jack Trøften, Bjørn Olsen, Leif Eriksen, Terje Hellerud, Einar Bruno Larsen, Jan Thoresen, Bjørn Johansen, Knut Stenberg og Roger Christensen.
Året 1960 brakte noe nytt i norsk ishockey, reklame på draktene! Da ishockeysportenhittil ikke hadde kastet så meget av seg, og det nødvendige utstyr kostet mange penger, betød dette tiltak mange kjærkomne skillinger i slunkne klubbkasser.
VIF´s suksess i 1960 ble ikke kopiert i 1961, men juniorlaget sikret seg sitt 6. NM på rad, hva ingen annen klubb hittil har maktet. Det meste andre klubber har er 2 NM i rekkefølge.
En ny kongepokal til VIF I 1962
Hadde man ikke hellet med seg i 1961, så kan man i hvert fall si at i 1962 behøvde man ikke noe hell. Guttene på A-laget "paraderte" seg gjennom 11 serieomganger uten nederlag, men så kom det to raske tilbakeslag, med den følge at siste kamp måtte vinnes om mesterskapet skulle gå til VIF. Men, det er kanskje grunn til å erklære seg enig med Ishockeyforbundets formann, Tore Johanessen, som uttalte på Mesterskapsfesten: "Dette var vel bare noe dere gjorde for å skape litt spenning i serien?"
4 av klubbens spillere kom med på Ishockeyforbundets reise til VM i Colorado Springs i 1962: Svein Normann Hansen, Terje Hellerud, Tor Gundersen og Einar Bruno Larsen.
Mestere 1962 ble: Bjørn Brander, Sverre Gundersen, Tor Gundersen, Svein Normann Hansen, Jan Thoresen, Knut Stenberg, Bjørn Åsvang (Johansen), Jack Trøften, Rodney Riise, Terje Hellerud, Odd Hennig, Asbjørn Sørensen, Einar Bruno Larsen og Arne Mikkelsen.
De øvrige lag nådde i 1962 ikke helt opp til vanlig status. Juniorlaget måtte se seg slått i finalekampen i NM, dog først etter omkamp. Rosenhoff tok denne gang mesterskapet. VIF-laget ble for øvrig avdelingsvinner med 101-5 i mål. En av kampene hadde 30-0 som resultat! Guttelag I ble avdelingsvinner med bare seire og mål 51-3. Guttelag II ble nr. 2 med 1 tap og 20-18 i mål. Småguttelag I ble avdelingsvinner med bare seire og 36-1 i mål, småguttelag II ble nr. 2 med ett tap og 15-11 i mål. Småguttelaget vant videre Skeids turnering, mens juniorlaget tapte finalen på straffeslag! Vi får imidlertid trøste oss med at det er sunt med et nederlag av og til, intet tre får lov å vokse inn i himmelen!
Riktignok er ikke Vålerengens Idrettsforening gammel som ishockeyklubb, men vi har satt spor etter oss i de senere år. Junioravdelingen er landets suverent største og sterkeste, med fler mesterskap en alle landets øvrige junioravdelinger til sammen. Fremtiden ligger lys for ishockeysporten i VIF, selv om konkurransen nok blir sterkere.
Klubben har til nå 7 internasjonale spillere (bare VM, EM og OL registreres): Terje Hellerud, Einar Bruno Larsen, Tor Gundersen, Svein Normann Hansen, Bjørn Gulbrandsen, Rodney Riise og Jack Trøften. Tor Gundersen ble i 1962 tildelt utmerkelsen "Gullpucken" og vandretrofeet "C.C.M. skøyten for sin innsats.
Av klubbens medlemmer har følgende vært styremedlemmer i Norges Ishockeyforbund: Frank Vik, Jan Hellerud, Georg Hebæk, Frank Vik har videre vært formann i forbundets dommerkomité, og Georg Hebæk og Jan Hellerud begge formenn i forbundets juniorkomité. Reidar Johansen har i mange år stått som viseformann i Oslo Ishockeykrets. Per Hauge-Moe har videre i en rekke år vært formann i forbundets UK, samt medlem av styret.
Oppmenn gjennom årene har følgende vært:
Trygve Andersen, Reidar Johansen, Sverre Christiansen, Per Paulsen, Georg Hebæk, Tippen Johansen, Trygve Iversen.
Kongetrofé nr. 3 i 1963
For ishockeysesongen 1963 vil et referat i "Verdens Gang" for 1. mars 1963 være fyldestgjørende:
"I går hentet Vålerengen sin tredje kongepokal i ishockey i løpet av 4 år. VIF gjorde det tidlig av med både sine motstandere og spenningen i serien. I år har de vært mer suverene enn ved de tidligere mesterskapene der de har hatt følge til døren. Vålerengen er landets "stormakt" i ishockey, og vi tror sikkert at de tre kongepokalene snart får selskap av flere. Vålerengen har nemlig resurser som skal til for å holde seg på toppen: Et godt spillematriell. En sterk junioravdeling. En god økonomi. Gunstig beliggenhet. Egen bane. Anledning til å holde seg med topptrener.
Men la oss ikke glemme det viktigste. Ved siden av resursene har VIF et styre som er villig til å satse på ishockeyen, og de har ledere som er villig til å ofre år av sitt liv på denne sportens alter. De resurser som klubben i dag sitter med, har ikke kommet av seg selv, de er skaffet av klubbens egne menn."
Så langt "VG", men tilbake til står å nevne de fortjente spillere som får kalle seg Norgesmestre 1963, og som brakte VIF klubbens 3. kongepokal i ishockey: Bjørn Brander, Einar Rath, Tor Gundersen, Sverre Gundersen, Jan Thoresen, Svein Normann Hansen, Asbjørn Sørensen, Einar Bruno Larsen, Arne Mikkelsen, Jack Trøften, Rodney Riise, Odd Hennig, Knut Stenberg, Bjørn Aasvang og Jan Johansen.
Ved siden av er det blitt mesterskap å finne i de øvrige klasser, juniorlaget ble Norgesmester med seier i "Canada-cupen", som vanlig.
Ellers praktisk talt topp plass i alle klasser. På fallrepet ble Einar Bruno Larsen tildelt Morgenpostens gjeve trofé "Gullpucken" for sin innsats i 1963.
Georg Hebæk [an error occurred while processing this directive]