|
|
HÅNDBALL - HERRER
Å skulle berette om VIF´s håndballhistorie i en jubileumsbok hvor andre og mer levedyktige idretter fyller side etter side, er i seg selv ingen spesielt hyggelig oppgave. For å være helt oppriktig, så burde vel saken helst forbigås i stillhet, men på den andre siden, den hører dog med i bildet om VIF. For å unngå misforståelser: i dette avsnitt skrives det kun om den håndball som er bedrevet av våre "herrer", damenes meritter vil sikkert innta en atskillig mer dominerende plass. Men for å komme til selve saken: Tanken var både oppriktig og god; at håndball skulle være en ypperlig form for forhåndstrening for våre ishockeyspillere, spesielt for dem som ikke på annen måte var aktive i sommermånedene. Noen hadde allerede gått inn i andre klubber hvor de hevdet seg godt som håndballspillere, men alle var i grunnen enige om at det ville være hyggeligere om samtlige kunne representere VIF.
Resultatet ble som følger:
På generalforsamlingen i november 1956 ble håndball for herrer opptatt på foreningens program, samtidig som Svein Botner ble valgt som den første oppmann. Det var meningen å stille et seniorlag, og laget begynte nedenfra i sesongen som fulgte sommeren 1957. Resultat: 4. plass i klasse C. På grunn av suksessen bestemte man at vi skulle forsøke å stille lag innendørs, og også her var laget fulgt av nødvendig hell. Kretsen skulle legge om sin serieordning med den følge at 3 lag skulle rykke opp i klasse B, og vi hadde ingen vanskeligheter med å besette den 3. plassen. Fasit: Etter bare en sesong har laget spilt seg opp i klasse B.
Utendørssesongen 1958 ble en parademarsj for håndballaget, på samme måte som for fotbalaget samme år. Laget hadde fått flere forsterkninger fra egne rekker, og etter sesongen sto vi som kretsmestere i klasse C.
Våre første og eneste håndballmestere var disse: Helge Sørlie, Arne Jacobsen, John Rossholt, Erik Knutsen, Svein Botner, Leif Karlsen, Tor Gundersen, Terje Hellerud, Arild Olsen og Jan Hellerud. Einar Bruno Larsen spilte finalekampen, men hadde for få kamper til å bli registrert som Oslomester. Men så begynte vanskelighetene. Vi spilte nå i klasse 8 i innendørsserien, og det betød flere og mer krevende kamper i sesongen.
Det viste seg å være vanskeligere å unngå kollisjoner med ishockeykampene, og dette resulterte i at vi til flere kamper stilte med sterkt redusert lag. Ike bare i styrke, men også i antall spillere på banen. Det ble flere nederlag, noe som igjen innvirket på humøret til de av spillerne som gikk inn for håndballen for fullt. Til å begyne med ble det jo spilt håndball mest for mosjonens og treningens skyld, men da laget spilte seg opp fikk enkelte naturligvis ambisjoner og ville enda lenger.
Hadde vi vært heldige ved opprykkningen, var vi til gjengjeld tilsvarende uheldige dette året. Ved avsluttningen av serien lå vi slik an at det måtte spilles omkamp mellom VIF og et annet lag om retten til å spille fortsatt i klasse B. Denne kampen ble imidlertid utsatt til neste sesong, uvisst av hvilken grunn. Neste sesong skjedde imidlertid det fatale at oppmannen "glemte" å melde på laget og vi fikk først en hel vinter uten muligheter til å aktivisere de spillerne som fremdeles ville spille håndball. Da så utendørssesongen skulle begynne, ble det problemer med å skaffe skikkelig lag, om man ikke skulle legge altfor stort beslag på våre fotballspillere. Hovedstyret vedtok derfor at vi foreløpig ikke skulle stille lag utendørs, men vente og se hvorvidt vi ville makte å stille lag neste innendørssesong. Dette var for øvrig helt i overstemmelse med komitéens ønske, som trodde det etter hvert ville bli lettere å stille lag når kampene skulle gå innendørs.
Dette holdt bare stikk til en viss grad, og også i innendørssesongen 1959/60 hadde man store problemer med å samle nok spillere til kampene. Vi kom igjenom serien med minimal poenghøst. Året etter fant oppmannen ut at det ikke lenger var interesse igjen i det hele tatt, vi anmeldte ikke lag, og så endelig i mars 1962 ble ringen sluttet: Generalforsamlingen vedtok enstemmig at håndballavdelingen skulle nedlegges og at utmeldelse skulle foretas til Forbund og Krets.
Ser man tilbake på det som hendte, er man vel iallfall blitt en erfaring rikere. Det viser seg at man ikke skal ta opp en idrett på programmet før man har sikkerhet for at det er grobunn for den, samtidig som man har tillitsmenn som virkelig satser for å få avdelingen i sving. Dessuten har vel saken lært oss at det i VIF vanskelig kan skapes miljø rundt nye idretter. De som står hos oss har som regel gått inn for å drive fotball eller ishockey. Da de så er de samme spillere som ofte lettest vil kvalifisere seg for andre idretter, blir dette en ekstra belastning som før eller siden må føre til kjedelige komplikasjoner.
Jan Hellerud [an error occurred while processing this directive]