|
|
FRIIDRETT, INDIVIDUALISTENES IDRETT
Når man leser om friidretten innenfor Vålerengens Idrettsforening blir man hurtig klar over at dette er individualistenes idrett. Her har de fått høve til å utfolde seg, til å vise sin grunnform, sin vilje til innsats, sin energi. Intet annet teller enn hva den enkelte kan gjøre her, han står eller faller med prestasjonen. Det er derfor med sorg en kan konstatere at denne idrettsgruppe ligger nede i vår forening i dag. "Ute av drift" kan man si. Indvidualistene har ikke noe aktivt holdepunkt hos oss om sommeren, kanskje bortsett fra orienteringsidretten som i grunnen er en friidrettsøvelse med sin særegne "bane".
Vårt pretensiøse navn, Vålerengens Idrettsforening, lover jo atskillig mer enn hva en spesialklubb kan gjøre, derfor er det litt av et paradoks at friidretten ligger nede. Fotballen alene makter jo ikke å beskjeftige alle de hundreder av ungdommer klubben har gående, det er kort sagt ikke plass til alle. Friidretten skulle derfor normalt kunne gi beskjeftigelse for mange som føler at de ellers ikke har noen fast idrettslig posisjon i klubben. Spesialisering er riktignok tidens løsen, men denne utvikling fører unektlig også til at man så lett glemmer de verdier som andre idretter tilfører et klubbsamfunn. En viss aktivitet bør derfor enhver idrettsforening ha på friidrettens område, om ikke annet i årlige klubbmesterskap. De 50 år VIF har gjennomlevet forteller da også tydlig om den glede og verdi klubbmesterskapene, interklubb- konkurranse osv. har gitt utøvere og klubb. For indivdualistene betyr det enda mer, for disse medlemmer som har vansker med å innordne seg den disiplin og treningsforbredelse som hver ellevtedel av et fotballag er nødt til.
VIF`s friidrettshistorie gjennom 50 år forteller om gleder og skuffelser. Dens glanstid ligger i årene før 1940, og det er ikke for sterkt sagt at klubben i en periode hadde så mange gode idrettsmenn at til og med rene friidrettsklubber i Oslo var forbauset. Det rare er at denne periode til og med var en av de sterkeste Vålerengens Idrettsforening hadde i fotball!
En sterk medvirkende grunn til den store friidrettsinteresse var at VIF av støperieier Nielsen i Vålerenggaten hadde fått en evigvandrende 5 - kamppokal med en miniatyr til de årlige vinnerne. Gjennom mange år var denne konkurransen et av høydepunktene i VIF, på samme måte som klubbmesterskapene var det. Her ligger det med andre ord en åpen mulighet for den rette administrator.
Etterstad og Grønnvollbanen var gjerne de steder konkurransene ble holdt. Travbanen rundt Etterstadtoppen var løpebane og kastebane. En oppspadd lengdespranggrop langs siden av travbanen (med tilløp på gress) var god nok for sprangene. Senere ble gropen gravet på selve toppen av Etterstad.
Imange år hadde idrettsmennene ikke noen garderobe. Gressletta rundt spranggropen var avkledningsrom og "Kattekulpen" stedet hvor svetten ble vasket av, om det ble gjort. Utviklingen frem til en egen spring med kaldt vann i gjerdet mot Oppsalbanen var stor, og skrittet over til eget garderobehus 50 meter fra springen enda større! Denne garderoben var for øvrig i bruk helt til krigen kom i 1940 og fikk til og med stå i fred for tyskerne under hele "brakketiden" oppe på Etterstad, selv om huset ble brukt en tid som grisehus. Den var å se et par år etter fredsslutningen som "barnegarderobe". [an error occurred while processing this directive]