|
|
FREDEN EROBRER VÅLERENGEN
I denne beretning er det ikke nødvendig å komme inn på den begeistring som preget alle og enhver i 1945. Da var nordmenn virkelig nordmenn. Tilslutningen på alle områder innenfor klubblivet var enorm, ikke minst i den sportslige sektor. Klubbens administrasjon sto overfor store oppgaver. Man vil forøvrig finne dette beskrevet andre steder i boken. Sett under ett kan man imidlertid si at det for en gangs skyld fantes glød og begeistring på alle hold, og det ble virkelig en fest å stelle med idrettslige spørsmål. Når landets politikere ved siden av roste idrettens menn og kvinner opp i skyene for deres stolte idrettsstreik under krigen, og lovet idretten betingelser som aldri før i dens historie, var det ikke til å unngå at alt syntes rosenrødt for dem som sto for disse verdier. Det gull og de grønne skoger som ble lovet, viste seg nok etter hvert å være politisk munnsvær, idretten er blitt stedbarn igjen. Akkurat som før krigen. Nøkternt vurdert er det nokså merkelig ar landets politiske ledere ikke eier den rette forståelse av den enorme betydning idretten og dens administrative virke har for ungdommens oppdragelse, dens fritidsbeskjeftigelse og dens sans for fair play. Et litt større syn på disse etiske verdier kunne kanskje bidra ikke så lite til å minske landets ungdomskriminalitet.
Begeistringen satte sine merker på VIF´s fotballkamper, og de ble også preget av fest. Publikumstilslutningen var kolossal, det ble nesten det samme hvor Vålerengguttene spilte, tusener på tusener fulgte opp. Idrettshungeren var stor.
På selve frigjøringsdagen, den 8. mai 1945, laget VIF fotballfest på Jordal. Over 10 000 mennesker kom inn på banen, gjennom telleapparatene, og noen tusen over og under gjerder, for å se VIF beseire Sandaker 2-1. Vålerengens Guttemusikkorps spilte, og Vålerengens Mannskor sang. Flagg og defilering. Jo, det ble fest. Trolig er dette det største tilskuertall Jordal har hatt inntil nå.
VIF tok unektelig ganske store sjanser med sine illegale kamper før 8. mai, man kunne jo ikke vite hvor desperate okkupantene og deres lakeier ville bli når deres nederlag stod før døren. De illegale kamper mot Sandaker (1-2) og mot Sterling (2-7) på Jordal i april/mai var direkte vågestykker. Heldigvis gikk det bra, og "hviskingen" om de "ulovlige" sportsbegivenheter trakk sikkert publikums oppmerksomhet i ganske større grad enn om kampene hadde vært annonsert.
A-laget viste glimrende takter i sine kamper, det bar tydelig preg av å ha fått trening. I den lokale serie havnet VIF på topp, og hadde i sine 19 kamper bare 2 uavgjorte og 3 nederlag. Målaverasjen var 49-18.
B-laget stormet uimotståelig på, og endte som Oslo-mester med 6 rene seire. Her var det tydelig at en ny generasjon begynte å gjøre seg gjeldende. Vi nevner mesterne: Leif Pettersen, Haakon Andresen, Hans Enger, Johny Larntvedt, Kaare Eriksen, Rolf Nielsen, Helge Jansen, Ottar Ottesen, Arne Eriksen, Arne Arnesen, Olaf Warme.
Av de 16 kampene B-laget spilte til sammen ble ikke mindre enn 14 vunnet, mens de to resterende endte uavgjort. Altså ikke tap i det hele tatt. Målaverasjon var 65-16!
Grønvold-guttene Thorleif Olsen og Egil Olsen kom for alvor i klubben i 1945 etter at de hadde prøvet seg illegalt i et par kamper på forhånd. Trygve Arnesen, ex Frigg, vendte tilbake til hjemlandet.
Malurt kom det likevel i gledesbegeret. VIF ble slått ut av cupen i 3. runde, igjen med det fatale siffer 0-1. Lillestrøm Sportsklubb var motstanderen, og det var på forhånd ikke til å skjule på Sotahjørnet at optimismen lå i høysetet. VIF dominere denne kampen, men lyktes ikke å score. Lillestrøms seiersmål kom i kampens siste sekund. "Kaka" Martinsen smelte av en kanon og idet ballen passerte mållinjen, utagbart for Tippen, gikk dommerens fløyte, enda før ballen var falt ned fra nettmaskene! Et av de mest triste øyeblikk i de tilstedeværende VIF-gutters liv.
Ragnar Sørensen var trener, og hadde gjort et glimrende arbeid. Tross vansker med treningsbaner og flytting fra den ene plass til den andre uten- og innenbys. Tross manglende eller dårlig materiell, fikk han skapt helhet ut av kaos. Han hadde fortjent en bedre utgang på cupinnsatsen.
Trygve Andersen var primus motor i 1945, som han hadde vært det under okkupasjonen. Også hans entusiastiske innsats må berømmes når denne klubbens historie blir skrevet.
De unge lag følger opp.
Også junior- og småguttelaget ble kretsmestere i 1945, og den fest som hovedstyret inviterte hele junioravdelingen til etterpå ble en virkelig fulltreffer. Guttene ble servert ordentlige kjøttpølser!
Kretsmestere junior ble: Arild Andersen, Odd Jarl Grønby, Arne Larsen, Per Olberg, Roar Pedersen, Per Andersen, Sigmund Berg, Knut Wikerholm, Olaf Warme, Arne Nordlie, Oddvar Fernsjø.
Kretsmestere smågutter ble: Frank Hansen, Kjell Jakobsen, Arne Sørensen, Odd Martinsen, Tor Gaarder, Einar Stensby, Per Johansen, Asbjørn Hauge, Roar Nilsen, Finn Hauger, Roy Svendsen. [an error occurred while processing this directive]