|
|
ÆRESMEDLEM ERLING KNUDSEN FORTELLER
Da jeg som 12 åring i 1913 overvar stiftelsen av Idrettsforeningen Spring på kassefabrikken i Vålerenggt. 29, hadde jeg fått en ekstrajobb etter skoletiden med å slå sammen lokk til kasser som skulle sendes ut til firmaer. Innehaveren av å slå sammen lokk til kasser som skulle sendes ut til firmaer. Innehaveren av kassefabrikken hadde en sønn som het Thorolf Hansen, hans klengenavn var "Ulv", hva han hadde fått det for, kan jeg ikke si.
På kassefabrikken var det også 3 andre som arbeidet. Det var en som hette Oscar med tilnavnet "Bajas" og en som hette Edvard, en stor svær kar. Han hadde en forunderlig stor nese, ja den største jeg har sett i mitt liv, den skinte i alle regnbuens farger, og det ble sagt at det kom av at han drakk så mye laddevin, som det dengang kaltes. Man kunne få kjøpt den i litervis, og det var Edvards favorittdrikk. Han hadde et spann hver dag, som han gikk og smådrakk av.
I gamle dager var man heller ikke borte for spilloppmakeri. En dag jeg skulle begynne med arbeidet mitt, hadde en eller annen satt elektrisk strøm på jernplaten som ble brukt til å neie spikrene under labankene. Jeg fikk et voldsomt støt og løp ut av døren gråtende. Hansen senior hørte dette, og spurte hva jeg gråt for. Jeg fortalte hva det var, og han gikk da inn på verkstedet og la hånden på platen han også, og fikk seg en salig trøkk han med. Et par dager senere gjentok det samme seg, men denne gangen hadde noen satt strøm i spikerkassen, og det ble igjen at jeg løp ut gråtende. Jeg fortalte igjen hva de hadde gjort, men denne gang var ikke Hansen senior til å spøke med, han spurte hva dette skulle bety, slikt kan jo medføre døden for en slik smågutt. De 3 synderne sto bare og smålo, og Hansen senior ble så sint at han slo av sin ene spaserstokk så flisene føk, han hadde nemlig dårlige ben, og ¨åtte bruke to stokker. Det var enda flere gærne-streker de gjorde med meg. Dette var innledningen til mitt medlemskap i VIF.
I foreningens første barneår, hadde vi bare en fast inntekt, og den var ikke stor. Det var en beskjeden kontingent på noen få øre i måneden, som skulle rekke til alle utgifter som foreningen måtte få. Utgiftene var riktignok ikke så store til å begynne med, men litt utstyr måtte man jo ha, og dertil trengtes penger og atter penger.
Vi sa: For å kunne eksistere som idrettsforening trengtes altså: Penger, penger og atter penger. Det første vi måtte ha, var penger til en fotball. Det ble innkjøpt en 6-lappers fotball til kr. 7,., hvis jeg ikke husker feil. Vårt første treningssted som jeg kan huske, var et hjørne ved Solørgt. på Jordal idrettsplass, vegg i vegg med Strømsveien 22 og Kvinnehuset. Der gikk det lystig, med beksømstøvler og turnsko, for fotballstøvler hadde man dengang ikke råd til å kjøpe, untatt noen få som var litt eldre, og som hadde bra arbeide. Ettersom tiden gikk ble stedet for litet og vi måtte finne et annet mer høvlig sted, og det ble da Etterstad, langsmed skjæringen, hvor toget går. Der hadde jeg mangen en strid tørn, for når ballen havnet nede på jernbanelinjen, måtte jeg som minste hane i kørja, hente ballen opp igjen. Så en dag forandret vi treningsplass til nede ved teglverket. Der holdt vi ikke på så lang tid, da vi ødla så mange fotballer, for på den andre siden av banen var det satt opp piggtrådgjerde. Det sa "pang" flere ganger på kvelden. Så var det å lappe sårene igjen. Etter hvert hadde vi fartet rundt hele Etterstadsletta, for til slutt å havne helt oppe ved sporvognshallen til Østensjøbanen. Der fikk vi satt opp en liten garderobe på dugnad, hvor det var såvidt to lag kunne kle av seg. Ellers måtte de andre kle av seg i friluft. Etterstadsletta var før i tiden brukt til mye rart. Det var en kjent traverbane der oppe, hvor vi løp rundt for å opparbeide kondisjon. Etterstad ble også brukt som flyplass, hvor franskmenn, svensker og norske villmenn gjorde de forunderligste kunster. Det vil føre for langt å gå i detaljer om Etterstadslettas mange gjøremål.
St. Hanskveldene her var jo rene severdigheten, mange hundrede bål, og flere tusen mennesker kom dit, og var der helt til langt på natt. Jeg vil også nevne at da siste krig var slutt, fikk vi av grosserer Stange som drev teglverket, et areal til fotballbane. Vi hadde jo ikke midler til å få gått i gang med planeringen, men vi måtte gjøre dette på dugnad. Noen lyse hoder innen klubben hadde tenkt om det ikke kunne la seg gjøre, å få noen tyskere som bodde i noen brakker på Etterstad, til å være behjelpelig med planeringen, mot at vi skulle skaffe dem sild og poteter for arbeidet, og det var i orden. Noe hjelp var det jo, men de var svære til å lure seg unna. Vi måtte stadig rope tempo, tempo, eller skremme dem med at de ikke ikk noe sild og poteter, men banen ble da til slutt noenlunde brukbar. Vi fikk låne traller, spett, hakker og spader.
Økonomi er vel et verre emne å skrive om. Å finne bøker og regnskap, eller notater fra foreningens første år er ikke mulig. Inntektene var som sagt små, men utgiftene var større. Noen penger fikk vi ved å gå med hatten rundt blant tilskuerne på Etterstad på treningskveldene, det kunne være flere hundre med stort og smått der slike dager. Vi gikk også tiggergang rundt til forretningene på Vålerengen og det ble også noen kroner av det. Når vi skulle utenbys og spille, måtte spillerne selv betale sin reise, og ta med matpakke. Det var riktignok ikke lange reisene den gang. Strømmen, Lilestrøm og Rælingen var i begynnelsen de lengste. La meg ikke glemme Vahls plass, der det ble utkjempet mangen en hard dyst.
Etter hvert som årene gikk, ble også turene lenger. Drammen, Moss, Horten og Hokksund. Jeg husker en kamp vi skulle ha i Hokksund, det var vel i 1918 eller 1919. Vi møtte på Vestbanen og ved opptelling manglet vår keeper. Vi hadde dengang også mange interesserte medlemmer som fulgte med på våre turer. Blant dem var Sverre Jørgensen, han hadde stått i mål før. Han måtte da overtales til å trekke i trøya, nei, trøya var drøyt sagt, for han hadde ikke noen drakt med, for den hadde den savnede keeper. Sverre måtte sille opp i hvit mansjettskjorte og lakksko. For et syn, høy og tynn som han var, men med en god rekkevidde. På en lang ball fra motparten måtte vår keeper løpe ut for å ta ballen på sparket, men han spilte like godt i bakken så hele sålenløsnet på lakkskoen. Kampen ble avbrut til han fikk tak i en hyssing for å binde opp sålen. Det ble ingen billig fornøyelse for ham, men moro var det for tilskuerne. Jeg tror vi vant den kampen.
[an error occurred while processing this directive]