|
|
SORG PÅ VÅLERENGEN - LANDSDELSSERIEN. NY LEDERKRAFT - ODD SKAUG
Året 1957 brakte den unge Odd Skaug frem i første rekke. Valget av ham til formann har etter alt å dømme vært et lykkelig valg. Hans arbeidsomhet, hans evne til å skjære igjennom uvesentligheter, og viljen til å innføre forbedringer, er mer enn én gang fremhevet. Skaug går ikke av veien for noen oppgave, og har videre vist administrative evner utenom det vanlige i klubben. Når dette skrives er han fortsatt formann, etter mange års virke i "vingården".
Odd Skaug fikk klubbens økonomi å stri med sammen med sitt styre. En brorpart av arbeidet gikk med til å holde utgiftene nede. Ishockeyavdelingens budsjett ble redusert med 60%, fotballavdelingen med 50%.
Bane og garderobe på Etterstad ble satt i stand og man var allerede i ferd med opplegg av varmt vann da beskjeden om "full tilbaketrekning" kom fra Nygaard Teglverk. Uforutsett arbeid ble derfor pålagt klubbens tillitsmenn. Nye treningssteder måtte inn i bildet.
Nytt kontor ble leid i blokk 9, Etterstad, og rommets 58 m2 innredet. Kort sagt, det ble arbeidet godt.
Fotballsesongen derimot må betegnes som den svakeste i VIF´s historie. Viseren pekte nedover både sportslig og økonomisk. Den beste karakteristikk gir Helmuth selv i sin beretning, i telegramstil: "2. juni ut av Hovedserien, 18 august ut av cupen (4. runde FFK 1-4). Pr. 6 oktober jumbo i landsdelsserien (2. div)." Sitat slutt.
Videre 1-6 sammen med Frigg mot Kladno, og sum: 26 kamper, 10 seire, 3 uavgjort, 13 tap, mål 4-38.
Vålerengen var altså igjen i Landsdelsserien og sto til og med etter høstkampene i fare for å rykke videre ned i 2. divisjon. Bedrøvelsen bredte seg fra Sotahjørnet og utover hele "samveldet". Håpet lå i forarbeidet til vårens kamper. Kristian Henriksen hadde fått litt av en oppgave å reise kjerringa.
Bjarne Hansen debuterte som landslagsspiller 10. november, og Åge Sørensen ble tatt ut på ungdomslandslaget mot Finnland.
Lederne for junioravdelingen, ingen nevnt, ingen glemt, gikk av full kraft inn for at de unge ikke skulle vise samme nedadgående tendens som "storegutta". De fikk ære av arbeidet, sammen med trener Birger Sørensen. Juniorlaget ble vinner av Åsenturneringen, Oslomester, og nådde kvartfinale i NM for juniors.
Guttelaget ble avdelingsvinner og kom til semifinale, slått av Skeid. Småguttelaget nr. 2 i sin avdeling, og lilleputtlaget finalist i Readys turnering. Man kan bare uttrykke beundring for lederne av juniorgruppen år etter år. Med det materiell de frembringer er det virkelig et under at ikke de høyere lag får en uovertruffen standard. Men det er vel andre momenter som skaper avbrekk i en slik utvikling.
Oslomestere ble: Helge Sørli, Jan Thoresen, Jack Kramer, Arne Jacobsen, Knut Solberg, Arild Hansen, Knut Presterud, Einar Bruno Larsen, Terje Hellerud, Leif Eriksen, Karl J. Åsen, Tore Hauger. Navn vi synes å kjenne igjen fra de senere års hektiske hovedserie- og kvalifiserende "sammenstøt".
På generalforsamlingen i november ble friidrettsavdelingen foreløpig nedlagt, etter å ha eksistert i 43 år i foreningen. Trist, men uavvendelig. Videre besluttet man at håndballavdelingen skulle prøvekjøres enda ett år. Og så, administrasjonen måtte ta reservefondet!
Klubbens og landslagets eminente spiller Thorleif Olsen ble tildelt VIF´s fortjenestemedalje for sin aldri sviktende innsats. Hos ham er parolen handling- ikke ord.
Den tidligere nevnte "nyordning" innenfor klubbens administrasjon førte også til regulering av mannskapsstyrken i selve "butikken", eller fotballutvalget. Man gikk nemlig her med på en mer "enmannstyrt" komité pluss et UK-medlem. Denne ordning må man godta i pakt med de forhold som i dag preger norsk fotball, og vi tror også den har virket helt ut til sin hensikt i de år oppsetningen har vært praktisert. Man unngår bl.a. sterke divergenser og stridigheter innen utvalget.
Klubbens æresmedlem, Rolf Grønbye, avgikk plutselig ved døden vinteren 1957, tro til det siste mot sine idealer. En klubbpatriot som ingen annen var borte. [an error occurred while processing this directive]