|
|
VI SEILER OPPOVER IGJEN
Den temporære nedgang klubben hadde i 1950 sportslig sett, fortsatte ikke i 1951. Fasit ble nemlig: 31 kamper, 19 seire, 5 uavgjort og 7 tap, mål 94-48. De obligatoriske kampene medførte 11 seire, 2 uavgjort og 5 tap og 55-26 i mål. Klubben endte på 2. plass i hovedserien etter Fredrikstad. Men høstens innledende seriekamper brakte ikke mer enn 5 poeng av 12 mulige, og dette var nok et noe betenkelig trekk i det ellers så lyse bilde. Her fremgikk det tydelige at "remmen måtte strammes". En svak utgangsposisjon etter en vinterdvale er ikke alltid så lett å rette opp igjen. Kampen om poengene vil da gjerne tilspisse seg, det blir en hektisk og usikker stemning blant spillerne med den følge at kampene lett kan tapes. Dette viste seg uheldigvis å holde stikk i vårsesongen året etter.
Merkverdig nok gikk VIF gjennom cupkampene med bravur, mot forventning, inntil klubben møtte sin skjebne på Ullevål mot Asker i semifinalen. Her gikk det i vanlig stil igjen med 0-1 til motparten. Vårt lag med initiativet gjennom hele oppgjøret, maktet ikke å føre dette frem til en lykkelig slutt. Alt tydet på at Vålerengen i 1951 sto i best posisjon til å bli mester. På veien mot semifinalen var bl.a. seriemester Fredrikstad beseiret med vakre 5-3, en kamp som FFK minnes med sorg og vi med glede. Mannen som stoppet VIF var Willy Fossli.
Et stort høydepunkt i 1951 for spillerne var Islandsturen. Den er beskrevet annet steds i boken.
Thorleif Olsen kom for alvor med i landslagsdiskusjonen etter sin debut i 1950, og fikk ikke mindre enn 7 landskamper i 1951. Hans eminente innsatsvilje, hans sikringsspill og gode plasseringer og avleveringer, måtte jo bli særdeles nyttig på et landslag. Han ble da også i de kommende år klubbens mest benyttede representasjonsspiller. Sammen med ham kom også Egil Lærum, som kunne krediteres 6 kamper i 1951. Mens Lærum var medlem i vår forening ble han tildelt Norges Idrettsforbunds høye utmerkelse, kammerherre Egebergs Ærespris, for sin idrettlige allsidighet. Den ble overlevert ham under landskampen mellom Norge og Danmark på Ullevål Stadion av forbundsformann Arthur Ruud. VIF´s formann, Erling Knudsen holdt også en tale for ham og overleverte en blomsterhilsen fra klubben. Thorleif Olsen og Egil Lærum betød sikkert meget for det gode sportslige resultat samme år. Lærum gikk for øvrig ut av Vålerengen i begynnelsen av 1952, og falt som offer for kreften et par år senere.
Ragnar Sørensen virket som trener i 1951 og hadde all ære av sin virksomhet, og kunne også krediteres C-lagets Oslo-mesterskap. Mesterne her ble: Rolf Evensen, Trygve Iversen, Kjell Larsen, Jan Johansen, Finn Bjerkeshaug, Roar Nilsen, Roger Peretz, Ivar Andresen, Trygve Arnesen, Yngve Wikerholmen, Rolf Olsen.
På generalforsamlingen 27. november 1951 fikk man det meget sjeldne valgutfall at 3 medlemmer av samme familie, far, mor og sønn. Reidar, Signe og Per Olberg dannet styret for skiskolen på Etterstad.
Den gledeligste begivenhet var dette år at klubben fikk treningsdager på Valle-Hovin feltet og dermed innledet sin æra i dette område.
Som en merkverdighet fra året 1951 kan nevnes at Norges Fotballforbund forlangte klubbens regnskaper innsendt til kontroll. (Mistanke om proffutbetalinger?). Men bøkene ble returnert med attest om at de var funnet i orden, og at det var de best førte bøker noen norsk fotballklubb hadde! En liten honnør til vår administrasjon og til klubbens kasserer Jørgen Jensen.
Nye, reviderte lover (ved Einar Jørum) ble godtatt på generalforsamlingen dette år, og senere approbert av Norges Idrettsforbund. [an error occurred while processing this directive]