|
|
HELMUTH STEFFENS GJØR SIN ENTRÉ I 1947
Året 1947 ga oss en ny mann som leder i fotballkomitéen. Det var Helmuth Steffens som siden faktisk talt er blitt litt av et begrep når det gjelder Vålerengens fotball. Steffens var kanskje den første fra den yngre generasjon som "brøt igjennom" innen administrasjonen. Klubbens hovedledelse var ennå i hendene på klubbens eldre, dvs. de menn som tilhørte pionerene på Vålerengen. Ikke så å forstå at dette var noe drawback for klubben, men det hadde tross mange forsøk gjennom årene vært vanskelig å få de yngre til å gå inn i administrative jobber i VIF, kanskje fordi de mente det kunne bety mye "træl og slit". Hva de for øvrig hadde rett i.
Helmuth Steffens entusiasme for oppgaven har han bevart i alle år siden og vi tror det skal bli meget vanskelig å erstatte ham hvis han skulle finne på trekke seg fra sitt verv. Hans aller første opptreden i VIF`s administrasjon var for øvrig som medlem av fotballstyret fra 29. november 1945 sammen med Trygve Andersen (formann) og Ivar Michaelsen.
A-lagets kamper 1947 var preget av god spilleinnsats, men det manglet like fullt litt av det som engelskmenn kaller "finishing toutch", dvs. evnen til å avgjøre en kamp i sluttfasen til sin fordel. Selv om laget gikk gjennom de resterende 8 kamper i Oslo-serien uten nederlag, manglet det kun et eneste mål på å bli mester. Dette målet hadde det vært en mulighet å få i det avgjørende oppgjør mot norgesmesteren Skeid den 18. mai, men kampen endte 1-1 hederlig nok men det målet vi trengte uteble dessverre. Med en 2. plass i Oslo-serien sikret vi oss plassen i den kommende hovedserien fra 1. august, og det var tross alt det viktigste. Årets trener var Kristian Henriksen som i de dager var ansett som den ubestridt beste på området. Birger Sørensen hadde fortsatt suksess som trener for de yngre og hans lag var alltid enten de beste eller nest beste. Bestandig var det lite som manglet når de yngre gikk glipp av mesterskap.
Brenselskrisen tvang fotballtreningen over til andre arenaer enn Vålerengens skole i 1947. A-laget hadde således en ukedagstrening hos Otto von Porat og en treningsdag i Bygdøyhus, hvorfra også de første løpeturer i terrenget ble foretatt.
Treningen fra Vålerengens Skoles gymnastikksal måtte nemlig avbrytes etter noen få ganger, det ble i lengden for kaldt der uten oppfyring. Rasjonering og restriksjoner på alle hold skapte vansker også for andre avdelinger innen klubben i denne tiden. Skiavdelingen måtte f.eks. så sent som vinteren 1946/47 sende søknad til myndighetene for å bli tildelt melk til skirenn!
Klubbens fotballspillere hadde regelmessig teori- og diskusjonsaftener ledsaget av film og foredrag - et tiltak som sikkert gjorde sitt til de gode resultater. Status for året ble 30 kamper, med 21 seire, 3 uavgjort og 6 tap. Målforhold 91-40. Cupinnsatsen ble imidlertid typisk "vålerengelsk" med nederlag 1-2 for Gjøvik/Lyn (1 baklengsmål igjen). Helmuth Steffens sier om dette i fotballprotokollen: "22. juni 1947 er årets svarteste dag. Etter 2 timers kamp i stekende varme og på stenhård grus må våre gutter gå av banen med et smertelig nederlag for Lyn, Gjøvik og utslått i 2. runde." Patetisk og sårt. Tydeligvis er det fortsatt noe som mangler vårt lag, sett i forhold til utenbysklubbene. Dette kommer også til uttrykk i fotballkomiéens rapport: "Laget et teknisk meget godt. Spillet typisk shortpassing, men litt vekt og ineffektivt. Det er gått opp for utvalget at laget med den spilleføring det har ikke vil rekke frem i en hård 1. divisjon. Utvalgets oppgave blir således å legge om stilen, kombinere teknikk med mer robust spill, drevet frem med sterkere fysikk."
Det ble etter hvert tydelig at dette mål ble etterlevet, for i årets siste kamp på Bislett 26. oktober 1947 blir norgesmesteren av samme år, Skeid, beseiret med 3-2. Dermed hadde Vålerengen fått serieledelsen som utmerket utgangspunkt for 1948 kampene. Serien begynte med høstkampene i 1947 og fortsatte med de resterende på våren 1948. Det eneste nederlag VIF hadde i de obligatoriske seriekamper kom mot Geithus med hele 0-4. Av 16 seriekamper ble nemlig 12 vunnet, 3 spilt uavgjort og 1 tapt. Bare 1 kamp gikk dette år mot utenlandsk forbindelse. Karlstad, Sverige vant 3-1. Ungdommen arbeidet fortsatt godt, og Birger Sørensen bidro som før til mesterskap på løpende bånd.
Klubbens sterke sportslige posisjon, med gode spillere sett enkeltvis, førte selvsagt til at guttene ble tatt ut til representasjonsoppgaver. Mange var innom bylaget, liksom Ragnar Berge kom med på militærlandslaget, Trygve Arnesen mot Polen.
Fra den administrative kant noterer vi oss at klubben fikk en masse henvendelser fra "nødlidende" idretter om bidrag til deres drift. Slikt følger gjerne med økonomisk suksess. VIF sto jo med et solid regnskapsmessig overskudd på ca 25 000,- i 1947. Vår klubb har i tidens løp gitt bort tusenvis av kroner til idrettslige formål og til humanitære også, og 1947 ble ingen unntagelse. Vi kan nevne at Oslo Idrettslags svømmeavdeling ble bevilget kr. 500,- tross skøyteavdelingen innen samme forening sto med overskudd på over 60 000,- etter VM på skøyter 1946! Det er ikke alle klubber som ser på sine egne avdelinger slik VIF ser på andres.
|
|