|
|
FØLING MED AIF - FORLIKSKAMP OG 5. RUNDE
Året 1936 kom ganske godt opp mot foregående år, selv om man igjen måtte se VIF som nr. 2 i Oslomesterskapet. Denne plassering var imidlertid god nok til å kvalifisere klubben for neste års liga. Lyn ble Hovedstadsmester og kvalifiserte seg selvsagt. Men det var ikke meget om å gjøre at vi var blitt forbigått. Både Gjøa og Strong endte på samme poeng som VIF i kretsserien. Målforholdet gjorde utslaget.
Sesongen hadde et særlig merkepunkt i forlikskampen mot Sagen I. F. Kanskje den første føler for en sammenslutning, som krigen i 1940 satte bom for, men som isteden kom i stand i 1945. Denne kampen var omfattet med kolossal interesse i Oslo og ga stort overskudd som ble fordelt med en halvdel på "De arbeidsløses Kafé", da tusenvis av mennesker på denne tid ikke hadde noe å ta seg til, og følgelig var henvist til fattigkasse eller på andre måter å oppholde livet på. De sosiale innretninger var ikke utbygget slik de er i dag.
En masse konferanser og avtaler gikk forut for denne kampen, med bl.a. AIF general, Rolf Hofmo som bestemte hvor skapet skulle stå. Etter kampen, som VIF vant 1-0, fikk vi høre at Sagenes utbytte ikke sto i noe forhold til det utbytte VIF hadde. Sagenes midler gikk nemlig for størstedelen i en "felleskasse" hos AIF.
A-lagets cupinnsats ble bedre denne gang. Utgangsmarsjen kom i 5. runde for Mjøndalen med 0-1. Det ser ut som dette 0-1 henger ved VIF. Det var 3. gang klubben vår ble slått ut av cupen med 0-1. Vi fikk flere tilfeller av det samme i årene etter. En trøst var det jo for vålerengpatriotene å se at Mjøndalen kom til finalen, som laget imidlertid tapte til Fredrikstad med 0-2. VIF-laget var godt nok til å ha endt som Norgesmester i 1936.
En morsom analyse av Vålerengens spill fikk vi etter 4. rundeoppgjøret mot Hardy i Bergen, VIF´s seier ble her 2-1.
Det var Bergens Tidene`s Kristian Michelsen som skrev:
"Hvorfor Vålerengen vant og hvorfor der blev levert så dårlig spill i kampen. En avsløring av Vålerengens taktikk som var akkurat den samme som Finland brukte mot vårt Olympialag"
"Det er en gammel sannhet at hvor ikke dyktigheten eller kreftene strekker til mot en bedre motstander, da må man ta taktikken til hjelp. Og innen idrettens verden er det særlig fotballens område at der gripes til strategiske og taktiske kunstgrep for å føre seieren hjem. Det går ofte slik at taktikken er blitt hovedsaken og spillet det rent sekundære ved kampen. Akkurat det, var det vi opplevde ved søndagens kamp (2/10) på Stadion mellom Hardy og Vålerengen. Det spill som leveres da, var slik det mest var til å gråte over for dem som elsker det frie fotballspill.
Men det var jo en cupkamp hvor det først og fremst gjaldt å vinne kampen skulde man gå videre i mesterskapsrundene. Det var kampen for seieren som gjorde at VIF kastet alle hensyn til selve spillet overbord for ved strategiske disposisjoner og taktiske manøvrer å redusere Hardys overlegenhet i spillestyrke.
Det rent strategiske ved den plan som Vålerengen hadde fått utarbeidet for kampen, gikk ut på å disponere sine egne spillere i forsvaret på en slik måte at Hardys løperekke blev mest mulig nøytralisert i sine angrep, særlig da de to bærende krefter i angrepets oppbygning, Frantzen og Birger Pedersen. Dernest gjaldt det om å stille opp sin egen løperekke, slik at den kom til å sprenge Hardys vanlige forsvarssystem. Og den rent taktiske del av oppgaven gikk så ut på å forsøke å tilkjempe sig det ledende mål, for siden å gå i forsvar når den ventede storm på mål kom fra Hardys side og så håpe på at dette vilde bringe så store luker i Hardyforsvaret, at der ved plutselige oppløp kunne skapes chanser, for mål ved overrumpling.
Alle som så kampen må i sannhet erkjenne at alt dette holdt stikk.
Planen er nesten til punkt og prikke den samme som det finske landslag anvendte med så stort hell, da det seiret over vårt olympialag i landskampen i Oslo forrige måned, og som hos finnene selv gikk under navnet "betongtaktikk". Det gjaldt først og fremst å eliminere motstanderens beste spillere og man ser at Vålerengen har ofret de beste av sine folk på Franzen og Birger Pedersen. De fikk ikke anledning til å bygge opp det vanlige spill fordi de blev så godt oppasset og dernest sørget de andre fem av Vålerengens forsvarsspillere å dekke avleveringslinjene. Det var av den grunn man så ofte så at spillerne i annen omgang faktisk nesten tråkket på hinannen. Annet er jo heller ikke å vente når 14 av 22 spillere befandt sig på Vålerengens banehalvdel. Interessant er det også å legge merke til Vålerengens plan med 4 løpere på linje i angrepet, mens den femte lå tilbake som en ekstra centerhalf. Hensikten med dette var særlig å få Magdalon Monsen til å bli usikker på hvem han skulle dekke og i det hele tatt å stille Hardys halfrekke overfor et nytt og ukjent problem. Og når man så hvor Monsen og særlig Arne Florvåg i første omgang løp forvirret rundt og ikke visste riktig hvilken av løperne de hadde for sig eller hvor den mann som de skulde passe på, må man si at denne delen av Vålerengens plan lyktes.
Når vi så utførlig har heftet oss ved denne taktiske del av kampen, er det fordi det for Hardy og for alle andre fotballspillere må være av betydning å finne en mottaktikk, skulde de senere bli stillet overfor lignene manøver - ja, kanskje også selv ved gitt leilighet kunne bruke denne plan.
En ting har søndagens dårlige fotballkamp i all fall bevist og det er at det er mulig for et spillemessig underlegent lag å kunne seire, hvis det finner frem til den rette taktikk. Ikke minst nødvendig er det å foreta en klok strategisk disposisjon av sitt spillemateriell sett i forhold til motstanderens styrke og stil."
Det er interessant å legge merke til at man hos fotballkjennere er klar over at VIF ligger i toppklasse, og at det finnes en "hjernetrust" bak resultatene. Dette kan man selvsagt tilskrive det glimrende arbeid som ble nedlagt fra fotballkomiteens side, og den gode lagånd klubben eide på denne tid.
5. rundeoppgjøret mot Mjøndalen ble faktisk den skuddfattigste cupkamp man hadde hatt i landet til da. Dette forteller atskillig om de to kjempende lags forsvar. De av VIF´s medlemmer som har fulgt klubben gjennom årene tror neppe vi noensinne har hatt et så sterkt lag som 1936-årgangen, selv om enkelte lag etter 1945 vel kan sies å komme godt opp.
Vi lar "Sportsmanden´s Carsten Matheson fortelle fra kampen mot Mjøndalen:
"Det var samlet vel 10 000 tilskuere på Ullevål. Det blev en kamp i vinterkulde, med mer enn frisk bris, som værvarslingen spådde lørdag kveld. Det var nå så som så med vintersport her hjemme, man kan gå på skøyter og fryse, det er i sin orden, men å sitte i oktober og hutre og se lagene spille i gensere istedet for i vanlige jerseytrøier, det smaker ikke! Stemmningen var derfor meget matt, den fest som det pleier å være over en 5te rundekamp, var aldri tilstede. Oslopublikum kan aldri bli oppvarmet til å sette alle kluter til for noen av sine egne, uten at det er landskamp. Derfor blev det en mager forestilling i dobbelt på Ullevål, ingen feststemning, ingen oppsang, ingen samlet aksjon fra et lokalpatriotisk publikum, det være seg fra Oslo, Vålerengen, Drammen eller Mjøndalen.
Dessverre, men forståelig. For fotballspillet som blev servert var så som så. VIF lå over i spill, stort sett. Hvorfor selvfølgelig Mjøndalen med sitt maskinsikre spill vant på et eneste billig mål, scoret i kampens 5te minutt i sterk motvind. Det var i grunnen det hele.
Men meget annet må fortelles for å få et bilde av denne kvartfinale. Vi savnet skuddene.
Kampen var ikke god, men det skal ikke lagene alene ha skylden for. Det er orkanen som får ta hovedskylden, i hver fall. Den ødla alt tilløp til normalt kombinasjonsspill, desto bedre var det at begge lag virkelig la an på å få pasningsspillet til å gi kombinasjoner med sikre adresser.
De poleballer som ble servert ala stratos, de stod stille i de høiere regioner og gjorde sine private skøierstreker både med med- og motspillere.
Løperrekkene kom ofte pent opp, det blev derfor en kamp hvor forsvaret på begge lag fikk den største oppgaven. Begge holdt. Verre var det med angrepet. Det berodde mest på tilfeldigheter. Rekkene kom gang på gang frem, enten det var i medvind eller motvind, men hvor var skuddene? Ingen må nemlig komme og fortelle at de 10 løpere tilsammen hadde glemt igjen skuddferdigheten hjemme søndag morgen? Langt fra. Vi vet meget godt, vi på tribunen, at brødrene Hval, brødrene Andersen og brødrene Sørensen kan skyte, Arvid Johnsen kan, Trygve Halvorsen kan, Reidar Vold kan, men hvorfor prøver ingen av dem sine kunnskaper i den edle detalj: Skudd? Uten skudd, få mål! Det bekrefter seg til overmål.
Broderingene gikk pent, særlig fra Vålerengens lags side, med shortpassing. Mjøndalen betjente sig av begge deler i sine angrepsperioder, men bortsett fra et pent "dukkeskudd" fra Sigurd Andersen, en hvinende ball fra Trygve Halvorsen og en løs ball fra Birger Johansen hadde målmennene det meget rolig hvad skuddparering angår.
Vi savnet ikke bare skuddene, vi lurte på hvor i alverden de blev av eller hvorfor i all verden løperne sparte på kruttet??? Det samme lurte Tippen og Sverre Nordby på. Alle lurte vi forgjeves. Men det er jo litt av en parodi dette at man i en cupkamp med alle cupèns egenskaper ellers, savnet det målgivende element!
Det blev en merkelig kamp i alle måter. Efter spillet var Vålerengen verd en ett-måls seier. Efter tilbud var kampen ikke verd ett mål til noen. Som det faldt sig fikk Mjøndalen et heldig mål. Nok. Hvorefter Mjøndalen spilte "safety first" med 3 solide backer en omgang, fem backer halve annen omgang og syv backer resten av kampen! (Ide siste minuttene var endog hele laget blitt backer, kfr. forft.) Riktig taktikk, men du slette tid hvor meget bedre spill de brune har servert før, når det gjaldt å spille seg frem, skaffe åpninger og score. Særlig score. Den kunst er lagt på den innerste hylla på mørkeloftet.
Så vi Gubbe Andersen fyre av kanonen? Nei.
Så vi Trygve Halvorsens lureskudd a la Rolf Nestor, årgang 1913-14? Nei.
På den annen side: Hvor var Arne Sørensens fluktskudd? Hvor var Ragnar Sørensens gjennombrudd? Hvor var Volds headinger? Ikke på Ullevål stadion iallfall.
Vålerengen behersket banespillet - 2/3 parter av hver omgang i med- og motvind. Kombinasjonene gikk bra. Stopningen av ballen og videreekspederingen gikk prompte, men mannen med skuddet var på ferie.
Sidehalfs arbeidet godt, men ikke godt nok. Tross Trygve Ingebretsen stod i som en helt til han blev skadet, i den gamle skade tross reserven Asbj. Rønsen dekket godt. Alt hvilte på sterke Ivar Michaelsens skuldre. Han spilte et overdådig spill som centerhalf. Tredje back når det var påkrevet, sjette løper når det passet. Og det passet ofte, han var sitt lags førstemann i denne kampen. Alltid på ferde, og med heldig resultat. Videre var Bjarne Rosèn utmerket som back, undtagen i den situasjon hvor målet blev scoret. Da skulde han latt Tippen, som ropte til ham, være alene om ballen. Rosèn skulde ikke ha rygget og gitt Jørgen Hval det frie utsyn som Tippen skulde hatt.
Forøvrig har Rosèn all ære av sin kamp, Birger Sørensen og Tippen var støe og pålitelige, men løperne, det var kapitlet om fart, kraft og fremdrift uten skudd. Et sørgelig kapitel.
Det var for Vålerengen enda sørgeligere nederlag enn det for Viking i 4de runde ifjor. For Mjøndalen styrke, kondisjonen, den hadde Vålerengen i enda sterkere grad en 1934 mesteren. Arne Sørensen var rekkens beste og mest effektive, men uten hjelp av vinger og center, gikk det allikevel ikke.
Ære være lagets innsats. Den viser lagånd, kameratskap og utholdenhet i en stor og krevende oppgave. Det er mangelen på en ren teknisk ferdighet som denne gang satte Vålerengens friske lag utenfor. Den mangel må det bøters på."
De yngre lag i VIF hadde også ganske sterk posisjon i 1936, men nådde ikke opp til å bli mestre i sine klasser. B-laget tapte finalen mot Skeid, som nå begynte å vise tenner i de forskjellige klasser. B-laget vant mesterskapet for urene lag med 7 seire i 7 kamper og hadde et måltall på 49-2! C-laget måtte spille omkamp med Frigg om avdelingsmesterskapet. Tap 3-9. I gutteklassen ble VIF avdelingsmestere både med lag I og lag II. Men lag II tapte finalen om mesterskapet mot Sandaker 1-0, etter at våre to lag hadde spilt innbyrdes med 1-0 til lag II.
Småguttelaget gikk til finale mot Skeid, men tapte 0-5.
Klubben hadde i 1936 et enormt materiale å arbeide med, bl.a. brukte A-laget 33 mann!
Lysning for Oslo fotballen, Bislett fikk sin gressmatte! Og Tippen Johansen spilte inn olympisk bronsemedalje i Berlin med den "første" seier over Tyskerne, bl.a.
|
|