|
|
KLUBBEN BLIR 10 ÅR OG PÅTAR SEG UTENLANDSBESØK
Klubben satte sin ære i å gjennomføre et jubileumsarrangement - og mobiliserte alle krefter umiddelbart etter høstgeneralforsamlingen 1922 for et vellykket resultat. Man møtte imidlertid en masse motgang - ikke minst fra Kristiania Fotballkrets ved dennes favorisering av Mercantile ved banetildeling. VIF gikk da direkte til Mercantile og søke om samarbeid for et stort og verdig fellesarrangement. Mercantile var jo 20 år gammel og VIF 10. Mercantile oppholdt VIF i flere måneder uten svar, men kom til slutt med: "Nei, takk - Mercantiles arrangement var i orden!" Mercantile skulle spille sine jubileumskamper på Frogner i pinsen. Da så Vålerengen gjennom avisene meddelte at også VIF`s pinsekamper var i orden - vel vitende om at klubbens tilhengere ville bety en farlig konkurranse for et hvilket som helst fotballarrangement i hovedstaden - kom det meddelse fra Kretsstyret om at VIF kunne få Frogner. Mercantile hadde trukket seg! Mercantilistene visste så vel hvilket lag det var som trakk publikum. Jubileumsgj
est ble Örgryte, som var i storform. Etter en del vansker med å skaffe utenbys lag til turneringen fikk vi Fram Larvik som deltager - og endelig Gjøa.
4000 tilskuere møtte frem til VIF-Örgryte 1. pinsedag 1923. VIF tapte 0-1, et resultat som ble betraktet som meget ærefullt sett i sammenheng med de seire Örgryte kunne skilte med. Om ettermiddagen slo Fram Gjøa 4-1. Finaleoppgjøret gikk 2. pinsedag og Örgryte viste sin overlegenhet med en fin 5-0 seier.
I et arrangement med den danske klubb Aalbaard som motpart, hvor VIF laget for anledningen ble forsterket med Johan Gaarder fra Lyn og Hugo Eriksen fra K.K. ble det også nederlag med 0-2.
RUSSISK LAG SOM VIF`S GJEST.
Samtidig som forhåndsarbeidet med våre jubileumskamper pågikk, sendte våre fotballutvalg en henvendelse til Arbeiderbladet med forespørsel om bladet kunne skaffe oss et russisk lag til høysommeren. Bladet lovet å gjøre en henvendelse til Russland herom, men vi ble gjort oppmerksom på at russiske fotballag i alminnelighet ikke fikk tillatelse til å spille mot klubber som ikke var tilsluttet !Arbeidernes Idrætopposition". Klubben hørte ikke mer om denne sak før i juli måned. Fra Arbeiderbladet kom det en forespørsel om vår forening ville overta det sportslige arrangement for fire kamper i Norge for den russiske kombinasjon Petrograd-Charkow-Moskva. Fra Arbeiderbladet fikk vi også et brev som gjorde alle VIF-gutter varme om hjertet, og dets ordlyd fastslo at vår forening var betrodd denne oppgave fordi den sto i en særstilling i hovedstadens fotball - beundret av et stort arbeiderpublikum og dertil ble betraktet som litt av en opposisjonsklubb i Kristianiafotballen. Bladets karakterstikk var sann - for skulle vi frem måtte vi alltid flekke tenner. Med hensyn til arrangementet ble det overlatt oss 50% av hele turneens nettooverskudd. Imidlertid hadde vi erfaring for hvilke store omkostninger en slik turne medfører, og vi foreslo at vi bare ville overta ett arrangement, og da selvfølgelig i vår egen by med vårt eget lag som kombinasjonens motstander. Etter en del forhandlinger med formannen i Det norske arbeiderparti, Oscar Torp, og sekretæren, herr Zakariassen, ble kontrakten oppsatt. Av nettooverskuddet skulle 1500 kroner erlegges til dekning av russernes reiseomkostninger. Ellers skulle vår forening få 50% av nettooverskuddet, og institusjonen " Mennesker i nød" 50% som andel. Bane til kampen ble skaffet under atskillige vanskeligheter, først etter at Arbeiderpartiets bystyremedlemmer hadde gjort påtrykk på kretsen og kommunale idrettsutvalg.
For å styrke foreningens økonomiske stilling og utligne de store omkostninger som foreningen hadde pådratt seg i sesongens begynnelse, ble der arbeidet iherdig i fotballutvalget med baner til flere påtenkte privatkamper, men utvalget ble av kretsstyret oppholdt med gode løfter, til tross for at vi ved disse anledninger fremholdt at vi kun hadde fått oss overlatt bane to ganger, nemlig til jubileumskampene og mot danskene. Angående det økonomiske utbytte av våre kamper ville nok dette ha vært 50% større, hvis vi ikke hele sesongen igjennom var blitt forfulgt av regnvær ved våre arrangementer, enten det nå var egne eller kretskamper. Til og med dagspressen nevnte våre arrangementer som sikre værvarsler! Som det ofte er innen alle klubbers fotballutvalg, var heller ikke vårt utvalg alltid heldig med oppsetningen av lagene. I alt 24 spillere ble forsøkt på vårt førstelag - til og med i et så godt år som 1923. Men fotballutvalget og særlig oppmannen, Waldemar Arnesen, hadde likevel et visst tak på avdelingens ledelse som vi den dag i dag beundrer. Waldemar Arnesen har jo aldri laget stor stas av seg selv, men vi vet hva han har betydd for fotballens utvikling i vår forening og at han har måttet døyve atskillige uberettiget kritikk så å si hele sin oppmannstid, hører bare med til de store, skapende menns gjerninger. At krets og forbund har vært kjent med våre spilleres gode kvalifikasjoner bevises best ved at følgende spillere ble uttatt på disse lag: Erling Knudsen og Sverre Moe på bylaget mot Dredsen. Bylaget seiret og Moe scoret 2 mål. Til uttagningskampen for oppsetningen av Norges landslag mot Sverige var Erling Knudsen uttatt. Kampen skulle spilles i Bergen, men Knudsen som var syk, kunne ikke delta. På laget mot Wiener Amareure spilte Moe. På det sammensatte norske lag mot Arsenal deltok Peary. På et utvalgt lag mot den russiske kombinasjon, Henry Strand og på Kristiania bylag mot Østfold i alt 7 VIF-gutter. Så mange spillere på bylaget har ikke VIF verken før eller senere hatt. Disse 7 var: Peary Andersen, Erling Knudsen, Sverre Moe, Tippen Johansen, Otto Grønbye og Amadeus Arnesen.
Kampen mot den russiske kombinasjonen endte 4-1 seier til gjestene. Kombinasjonen hadde vunnet 7 kamper i Sverige og det var ganske godt gjort av VIF ikke å bli utklasset helt. Gjestene brukte en uortodoks spillemåte i halfrekken, som fortrinnsvis tjente det formål å holde sitt eget mål "rent".
Kretskampene ble dels tapt med liten margin til det vinnende lag- etter utmerket spill fra VIF`s side, dels vunnet etter innbitt energi og prima innsats. Vålerengen hadde sjanser til kretsmesterskapet, men en protestaffære med Ready i hovedrollen og domer Hans Ravn Bredal i birollen skapte en masse trouble og vanskeligheter for VIF. Bredal hadde nemlig sendt en rapport til kretsen om at kampen VIF-Ready hadde endt 2-2, til tross for at den endte 2-1. At det var raseri på Vålerengen etter disse forsøk på å "redusere" østkantlaget sier seg selv.
Den berammede omkamp ble spilt, og Ready vant sensasjonelt 3-0. Men saken var ikke ferdig med dette. VIF protesterte på kampen, og mente at kretsstyret hadde tatt visse partiske hensyn for å bedre vestkantklubbens posisjon på tabellen. En lang og innviklet affære utviklet seg av dette, og til slutt tok Norges Fotballforbund seg av den. Den 9. juli 1923 godtar forbundet VIF`s protest på omkampen. Ready som finner denne beslutning lite smigrende, trekker så sin første protest tilbake, men fastholder ennå de "dumheter" som dommeren i kampen hadde vært så ubetenksom å innlede. Ready tapte to poeng - som gjorde at Ready måtte spille kvalifikasjonskamp mot beste B-klubb. VIF vant 2 juridiske poeng.
I mellomtiden skulle VIF møte Mercantile i den siste kamp om Kristianiamesterskapet. Vi hadde jo store sjanser til dette siden VIF var erklært som vinnere over Ready. Årets serie hadde jo vært meget broket, med de utroligste omskiftelser. Mercantile og VIF hadde 8 poeng, mens Lyn ledet med 10. Med vunnen kamp ville enten Mercantile eller VIF bli kretsmester, siden begge lagene hadde seiret over Lyn. Uavgjort ville gi Lyn mesterskapet.
Den store finalekampen fant sted på Frogner, og var imøtesett med kolossal interesse, ikke minst Lyn-guttenes. Mercantile klarte imidlertid brasene, og bragte sitt 9. kretsmesterskap vel i havn med 2-1 seier.
VIF stilte med: Peary Andresen, Erling Knudsen, Kaare Grydeland, Hjalmar Olsen, Ivar Pedersen, Walther Thorstensen, Thormod Ingvaldsen, Sverre Moe (kaptein), Henry Johansen, Otto Grønby og Amadesus Arnesen.
Kampen var meget godt spilt av Mercantile, med ganske gode tilløp fra VIF`s side - men en farlig offside-taktikk fra våre backs gjorde nok sitt til at seiren gikk til Mercantile, fordi taktikken ikke lyktes.
B-laget deltok i en pokalturnering med Tønsberg Sportsklubb og Hasle - og vant 2 oppgjør mot Ekeberg med 3-1 og 4-1, men tapte sluttoppgjøret mot Hasle 2-3. Blaget vant derimot en pokal oppsatt av Arbeidernes Ungdomsfylking med Spartacus som motpart. Resultat seier 3-0.
KAPTEIN SKAU INNVOTERES SOM ÆRESMEDLEM.
På et styremøte fremkom det forslag om å innvelge kaptein Johan Skau til æresmedlem av klubben for hans fortjenester av idrettsarbeidet hos vålerengguttene. Da man ikke var helt ut enig i styret, ble det en ekstraordinær generalforsamling som skulle ta avgjørelsen. Her ble det me 20 mot 18 stemmer besluttet å innvelge den kjære kaptein Skau som æresmedlem. Årsaken til at så mange var imot dette, skyldtes at de mente man måtte ha arbeidet innenfor klubben for å kunne velges som æresmedlem. Den beslutning som ble fattet var nok riktig. Få har gjort seg så fortjent til en slik æresbevisning som "Østmarkas oppdager".
Klubbens fortjenestemedalje med diplom ble tildelt Erling Dahl, Otto Grønby, Amadeus Arnesen, Thorbjørn Johnsrud, Kaare Grydeland. Videre rettet klubben en takk til brødrene Gustav og Sigurd Nielsen, innehavere av Vaalerengens Jernstøperi, for en vakker 5-kamppokal de hadde gitt klubben - og for deres store interesse for VIF ellers.
Det bør nevnes at Rolf Grønbye først nå fikk seg tildelt sitt C- mesterskapsmerke for 1918. Han hadde spilt samtlige kamper, bortsett fra finalekampen, da han ble syk. Otto Grønby fikk klubbens merke i gull for sine sportslige tjenester.
På styremøte den 22. oktober 1923 forelå en søknad fra idrettsklubben "Snorre" om å bli tatt opp i VIF. Saken ble inngående drøftet - og "Snorre" innlemmet i klubben. "Snorre"s materiell tilfalt VIF, og "Snorre"s medlemmer slapp å betale innmeldelsespenger til moderklubben.
KAPTEIN JOHAN SKAU
ÆRESMEDLEM AV VÅLERENGAENS IDRETTSFORENING.
Den 18. oktober 1895 ble Vålerengen skole innviet. Blant de 28 lærere som ble knyttet til skolen fra starten av var Johan Skau. Han var da 37 år gammel.
Ihele 28 år virket Johan Skau ved Vålerengen skole, med gymnastikk og sløyd som spesialfag. Alle Vålerenggutter som nå har passert livets middagshøyde vil erindre den spenstige karen, som ved sin dyktige og inspirerende gymnastikkundervisning la grunnlaget for videre fysisk utvikling gjennom ungdomsårene.
Johan Skau oppdaget allerede fra begynnelsen av at lek, idrett og friluftsliv var det beste middel mot gatelivet, og at spiren til idrett og friluftsliv måtte vekkes og utvikles i barneskolen. Denne side av oppdragergjerningen var inntil da forsømt. Sin militære løpebane begynte Johan Skau i 1880. Han gjorde tjeneste som kommandersersjant ved den første militære idrettsavdeling her i landet og ble senere sjef for 18. kompani av Østre Akershus regiment. Han ble forfremmet til kaptein i 1915 og tok avskjed 3 år senere ved nådd aldersgrense.
Kaptein Skau var gjennom årene med i en rekke komiteer for idrett og gymnastikk, bl.a. var han medlem av den departementale komite som utarbeidet planer for statens gymnastikkskole. I 1910 tok han initiativet til å få opprettet et idrettsråd innen Oslo folkeskoler og var rådets formann i 10 år. -
Ved siden av fysisk trimming av elevene i gymnastikktimene fikk kaptein Skau ordnet det slik at de enkelte skoleklasser, i tur og orden, ble tildelt en ekstra fridag i vinterhalvåret, som ble nyttet til skiturer i Østmarka sammen med gymnastikklæreren og andre foresatte. Tusner av gutter og jenter fikk på denne måte kjennskap til Østmarka og dens naturherligheter, og kaptein Skau ble ofte nevnt som "Østmarkas oppdager".
Barnas sportsutstyr var den gang ike av særlig stor verdi. De fleste eide nok et par ski, men med vinterutstyret for øvrig var det så som så. Johan Skau forlangte at alle elever skulle være med på skiturer så de kunne få oppleve vintereventyret. Gjennom Foreningen til Skiidrettens Fremme fikk han utvirket at byens folkeskoler ble tildelt en del ski, som ble lånt ut til de elever som ikke hadde. -
Kaptein Skau ble med årene en populær skikkelse på Vålerengen. Vi hadde den største respekt for ham, for han holdt oss i stramme tøyler. Men han hadde en utpreget rettferdighetssans og vi følte oss trygge på at han ville oss alle vel. Han oppmuntret dem som ikke hadde "mot i brystet", og ildnet de mer fremmelige til dåd! Mens Johan Skau sto midt ope i organiseringen av skoleidretten hadde interessen for idrett slått ut i lys lue på Vålerengen. Oppe på Etterstad var det et yrende liv hele sommeren. Først og fremst var det de store gutta i Vålerengens Idrettsforening som tok mål av seg til en mesterskapstittel. Men også ellers ble det kjempet drabelig mellom de yngre årganger der oppe. VIF var meget populære i Oslo og det var herlig å være Vålerenggutt og kunne følge med i det som skjedde på fotballfronten.
Men det hendte store ting også om vinteren. Kåre Gulbrandsen overtok bakkerekorden i Sarabråtbakken etter Ole Reistad, og Ole B. Andersen var suveren senior i Holmenkollen flere år på rad. Seierherren i det første Birkebeinerrenn, Trygve Beisvåg, startet for VIF.-
Alt dette gledet den gamle grenader, som i 1923 etter endt skolegjerning hadde bosatt seg oppe i Brumundal, hvor han drev sitt lille gårdsbruk, og hvor flere av hans gamle venner fra Vålerengen fikk anledning til å hilse på ham. Han ble som kjent utnevnt til æresmedlem den 15. juni 1923.
Over hans skrivebord hang diplomet som fortalte at han var æresmedlem av Vålerengens Idrettsforening. Fra denne plass testemanterte han sine kjære Vålerenggutter følgende vakre hilsen:
"Mine tanker krysser ofte minnene om livet på leke- og idrettsplassen, eller under turer i skog og mark med tusner av Vålerenggutter, da barneøyet - det vidunderligste speilbilde av det guddommelige i barnesjelen - strålte klart og gjorde en stakkars lærer varm om hjertet. Når jeg nå har vendt tilbake til naturen for å leve siste kapittel som landmann, er min oppgave ved kroppslig arbeid å vise, at den sunne idrettsdyrkelse ikke er noe endelig mål, men bare et middel til å utvikle og bevare arbeidslyst og arbeidsevne og skape arbeidsglede i hvilken stand og stilling man enn er. Mitt inderligste ønske er, at alle mine kjære Vålerenggutter må få likeså megen gavn og glede av sin idrettsdyrkelse som Deres hengivne Joh. Skau."
Frank Larsen
|
|