|
|
GJENNOMBRUDDETS ÅR
Kampen Strong - VIF var imøtesett med kolossal spenning, da ingen av klubbene hittil hadde tapt i kretsserien. Skulle Strong klare å slå VIF for første gang? Heldigvis viste VIF seg som den sterkeste. Vi hadde fullt lag, mens Strong hadde reserve for venstre back.
VIF-guttene åpnet med det ene oppløpet etter det andre, utmerket understøttet av lagets halfrekke. Løperreken leverte spill av klasse. Under et oppløp kom en pole fre "Kinger`n" mot Strongs mål. Keeperen, Bjarne Pedersen, var for dristig og løp langt ut. Ballen gikk over hodet på ham, og Otto Grønby var inne i et nu - en heading - og der lå ballen i Strongs nett! Endeløs jubel fra VIF`s tallrike tilhengere på tribunen.
Strong spilte seg imidlertid sterkt opp og mange angrep fulgte. Ved et av dem passet ikke Kåre Grydland godt nok på og et opplagt mål ble reddet på målstreken av Erling Dahl. En pole mot mål fikk Peary fatt i, men slo den uheldigvis bak seg og i mål. Stillingen var dermed 1-1.
Ti minutter før halvtid kom VIF`s mål nr. 2 Thormod og Hoel dekket backene, keeper ble narret ut - vips var Otto fremme og nettet.
I annen omgang pådro Grydeland seg straffespark ved å ta et skudd med hendene, men det tildelte straffespark reddet Peary mesterlig. Kampen bølget frem og tilbake resten av omgangen uten at det ble flere mål av det. Med 2-1 kunne VIF gå av banen som seierherre.
"Idrætsliv" skrev om kampen mot "Star" bl.a. ...iannen omgang tok Vålerengens gutter ledelsen med et pent mål satt inn av i.v. Otto Grønby. Dette oppmuntret VIF og spillet i løperrekken ble mer effektivt med godt wingspill av Henry Hoel og Amadeus Arnesen. Henry Strand spilte godt i center og "Star"s målvokter Ivar Holter måtte stå for et farlig bombardement, som han imidlertid klarte utmerket, idet VIF bare oppnådde ytterligere to mål ved Grønby...
Vi tar også med en liten smakebit fra kretskampen mot Noreg, som VIF vant med 3-2 hvorav 2 sraffespark!
"Etter 14 minutter scoret Noreg.Etter dette bølget spillet fra side til side, og særlig prøvet Noreg å få istand et brukbart samspill. Forsøkene ble imidlertid stoppet effektivt og kanskje i hardeste laget av VIF `s bakre skanser. Etter en halv times spill kunne Noreg notere seg for mål nr. 2 - dog med redusering til 2-1.
I annen omgang ble det bare press mot et eneste mål - nemlig Noregs. Det ble handset to ganger innenfor Noregs straffesparkfelt, og de idømte "straffe" omsatte "Hjallen" i mål, uten sjanse for keeper. Straffesparkene avgjorde med andre ord kampen."
EN KAMP SOM VARTE I 3 TIMER!
Motstander var igjen Strong i omkamp og resultatet ble 4-4 etter en kamp som varte i tre timer! Årsaken til dette var at man ennå ikke hadde fått bestemmelsen om at en kamp kun skal ha to ekstraomgasnger.
Kampen begynte med Strong-scoring, derpå utligning, så Strongmål igjen, utligning, Strong-scoring og igjen utligning. Dermed måtte ekstraomganger til. VIF*s centerforward Grønby gikk direkte fra avspark opp mot Strongs mål og nettet! Gleden varte ikke lenge, Strongguttene setter opp farten og utligner. Stillingen er dermed 4-4. VIF"s solide forsvar red stormen av - karene kaltes "Hjallen", "Kinger`n" og "Murer`n". Annen ekstraomgang ble målløs, og dommer Trygve Lund beordret ytterligere to ekstraomganger. Disse omgangene ble også resultatløse.
Oppgjøret skapte imidlertid fotballhistorie, idet denne kampen medførte endringer i kampreglementet.
Omkamp nr. 2 gikk på Bislett - "en regulær krig" fortalte avireferatene fra begivenheten - men denne gang trakk VIFdet lengste strå med 3-1 og dermed avdelingsmester.
Semifialen mot Gjøa 11. september 1921 på Bislett samlet 2500 tilskuere. Gjøa scoret først etter 25 minutter og presset VIF Sterkt. Iannen omgang var imidlertid "peppen" gått ut av Gjøa og Vålerengen dominerte helt. "Nusse" og Rolf Dahl besørget 2 mål som ga et sluttresultat på 2-1 til VIF - og dermed rett til å møte dårligste A-klubb i kvalifikasjonskamp. Et av VIF`s store mål var dermed i sikte.
MÅLET BLIR NÅDD - VIF ER A-KLUBB
Kvalifikasjonskampen for opprykkning i A-klassen med K.B. - Kristiania Ballklub - fant sted på Dæhlenengen. Begge klubber sto som arrangør og hver tjente kr. 2000,00 på matchen, mens resten gikk til Kria. Fotballkrets. Tribunenevar fullpakket en halv time før kampen begynte, og et ypperlig vær hadde gjort grusbanen prima. VIF-guttene kom først ut på banen og ble mottatt med håndklapp. Da K.B. viste seg var det stille på tribunene. Hjalmar Olsen (Hoftvedt) vant målvalget, og foretrakk sol og svak vind i ryggen. K.B. hadde spillet de første 10 minutter, og VIF-guttene forsto da at dette var deres dag. K.B.`s halfrekke deltok for meget i spillet fremme. Etter 15 minutter handset en av K.B.`s spillere, "Hjallen" satte frisparket på keeper, som fikk ballen ut. Da stormet imidlertid "Kingern" til og nettet til øredøvende jubel fra tribunen. Med denne ledelse gikk omgangen ut.
I annen omgangs 2. minutt utlignet K.B. - men dette så ikke ut til å gjøre noe fra eller til. K.B. spilte usikkert og famlende nå. Således sto K.B.`s centerforward og i.h. for blankt mål, men ingen får somlet seg til å skyte. Så centret Henry Strand til Rolf Dahl som nettet fint. K.B. presset en tid, men uten resultat. Otto Grønby fikk så et pent opplegg fra "Kinger`n", dro på seg motpartens spillere, Røste og Stangbye, og la i rette øyeblikk opp en delikat ball til "Nusse" på venstrevingen. Denne centret pent til Thormod Ingvaldsen, som så kunne lage sitt første mål for sesongen - men også et solid punktum for VIF-guttenes farvel med B-klassen. Fra neste sesong skulle altså VIF spille i A-klassen. Spør om det var jubel på Vålerengen!
Årets sesong som betød resliseringen av alle klubbmedlemmers drømmer, førte til utgivelsen av et festskrift på 8 sider med bilder av VIF-spillerne og hovedstyret. Klubbens takk til spillerne hadde følgende ordlyd:
"Når V.I.F. idag står som A-klubb, så kan det vel trygt sies at den har nådd sin første milepel. En ny tid er kommet, en ny face i dens utvikling - klubben har fått sitt adelskap. Vi er med god grunn stolte over dette, og enda større glede for oss som elsker vår idrett er det at vite at hele vårt lille fedreland "Vålerengen" følger oss og er oss inderlig takknemlig. De tusner som iår har fulgt oss i våre kamper og tilhjublet sine 11 helter når det knep som verst, ingen vet bedre en disse at vi har kjempet for vår fotballære, og guttene har aldri spart sig. Vi måtte seire, vi måtte komme hjem til Vålerengen med seier. Kun tre ganger skulde vårt publikum bli skuffet over oss iår, men de 20 seire vil leve lenge i bevistheten. Av de største begivenheter i sesongen kan nevnes kampen mot Mjøndalens Idrettsforening (4-4), Odd (3-1, mot Fremad på Lillehammer (3-3, de te kamper mot Strong, hvorav to seire og en uavgjort, semifinalen mot Gjøa, b- mesterskapet og tilslutt kvalifikasjonskampen mot K.B.
Vi kan være stolte overresultatet av disse kamper, når vi tenker på hvilken posisjon disse klubber indtar. Fotballen kan være lunefull, og vilkårligheter kan avgjøre om man vinder eller ikke, men i de fleste tilfelder mener jeg det er lagets store fremgang og dets utmærkede form hele sæsongen igjennem, som har skaffet oss de smukke seire. Fremad har været løsenet, og korteste vei til målet. Vi har ikke hatt tid til nogen ballet-opvisning underveis til sportsreferentens side, for vårt lag gjaldt det mest mulig at spille effektiv fotball. Det er mulig vi har vært for ensidige, litt mere variasjon vilde kanskje ha hævet oss, men laget skal likefuldt ha all ære av sin taktikk. Hvad et lag kan yde avhenger jo også av den rutine det har i at spille mot hårde motstandere, og som B-klubb har det hatt sine vaskeligheter, at opnå det. Når vi fra neste sesong spiller som A-klubb, er den vanskelighet for en stor del overvunnet. Ser vi tilbake på den forløpne sesong og følger enkelte spillere, kan vi ikke undgå at legge merke til hvorledes de fleste er gått framover i dyktighet. Ide siste kamper har vi seet førsteklasses fotball både av keeper, backs, halfbacks og forwards. Hvad energi, kraft og utholdenhet angår, har laget flere ganger bevist at det holder mål med de beste klubber. Vi er så ofte i dagspressen blitt beskyldt for hårdt spill (mer tydelig underforstått, rått). I hvilken grad dette har vært tilfelde overlater jeg til publikum at avgjøre. Betegnende nok i den senere tid har har det slått an en ganske anden tone. Vi erkjenner pressens makt og betydning og indregistrer dens anerkjennelse som en av de betydligste seire i klubbens historie. Det er det at forstå hvilken moralsk virkning det har på spillere, for klubben og kanskje ikke mindst for styret at deres arbeide blir en smule påskjønnet utenfra. Derfor feirer klubben sin årsfest efter en i dobbelt betydning vel avsluttet sesong. Med en god samvittighet legger vi fotballen på hyllen for iår."
DA "HJALLEN" OG OTTO RØMTE FRA "MOEN" FOR Å REDDE VÅLERENGENS FOTBALLÆRE
Berettet av Hjalmar Hoftvedt (Olsen)
Det som jeg nå vil skrive om - vil jeg kalle "interessen", noe man nå om dagen trenger så sårt. Jeg vil gå tilbake til 1921, et år som vel de fleste av oss eldre VIF-medlemmer aldri kommer til å glemme. Vålerengen hadde det¨år alle sine medlemmer i sving, så vel de aktive som de passive - de aktive mest, og i første rekke var det fotballspillere som hadde store planer. Kamp etter kamp ble spilt ferdig i kretsserien hele sommeren igjennom, og de fleste ble etter hva jeg husker, også vunnet. Det endte iallfall med at vi gjorde oss klar for kvalifikasjonskamp mot dårligste A-klubb, Kristiania Ballklubb. Kampen skulle spilles i september.
Oppe på Trandum var det samme år en del rekrutter fra VIF,deriblant Otto Grønby og jeg. Vi skulle også få lov til å spille kvalifikasjonskamp. Vi hadde jo vært med hele sommeren, og da ble vi som regel ikke satt ut om høsten - det var jo ikke så godt for spillere da som nå, ser dere. Ja, vi skulle nå hjem til denne kampen førstkommende søndag, men det skulle vise seg at det ble ingen lett sak. Allerede mandagen etter skulle vi nemlig hjem for alvor, og som følge derav var all permisjon nektet. Vår klubb hadde først et par mann opp til konferanse, så sendte kretsstyret et par - natteranglere, får vi vel kalle dem - de kom visstnok frem utpå natten og da gjorde de selvfølgelig ikke stor nytte for seg. Det var i hvert fall resultatløst og det var ingen annen utvei enn at Otto og jeg selv måtte ta fatt, for man må huske på at disse forsøk på å få utvirket permisjon foregikk i de siste to dager før den så historiske kamp skulle finne sted.
Lørdag ettermiddag gikk vi begge bort til offisersmessen, hvor vi traff vår kaptein. Otto hadde først audiens og så jeg, men det hjalp ikke: vi skulle vær så god få holde oss innenfor det millitære område den dagen, eller så skulle vi få tilbringe den neste i kakebua. Men nervøse som vi var ved denne tanken, kunne vi ikke slå oss til ro med det - interessen for klubben ble sterkere i motgangen - og vi dro likså godt bort til majoren, som vi møtte ute på gangen i messen. Han spurte oss allerede på avstand hva det gjaldt, men vi lot som vi ikke hørte ham og gikk nærmere, kanskje litt mer forsiktig, for nå viste vi jo at vi hadde lite å si så lenge vi var iført uniformen, men vi fikk hvert fall fullført vårt ærend. På vårt spørsmål om permisjon, var svaret et bestemt "nei2 og så var vi ferdig med ham. Så gikk vi da der og så på hverandre. Hva skulle vi gjøre? Plutselig var det som en ild ble spredt utover leiren - det var rikstelefon til Otto! Det var enda godt at det var gutter fra Otto`s kompani som hadde vakt, og nå skal jeg fortelle dere at det ble fart i oss begge, for vi visste hva det gjaldt. Det var Thorolf Svendsen, Waldemar Arnesen og mange fler, ja fullt hele hjørnet, ble det sagt i telefonen. De ringte fra Ingvaldsen, klokken var vel ni om kvelden.
"Hvordan gjør vi det?"
"Helt umuli," svarer Grønby og forklarer grunnen. "Hva skal vi gjøre?"
"Dere får stikke av, karer!"
"Erù gær`n da, gett!"
Etter en kort rådslagning nede hos de telefonerende på Vålerenga, bestemmer de seg endelig for å spørre etter Hjallen.
"Hallo - får vi snakke me` Hjallen"
"J`," blir det svart fra Trandum og fra Otto`s hender glir mikrofonen over i min varetekt og en stund ser jeg litt tankefullt utover den øde og stille leiren. Tilsynelatende virker jeg opprørt og kanskje litt redd for at det skulle være noen lite ønskverdige ører i nærheten. Da det fremdeles hviler en en velsignet ro over området, våger jeg meg til å si noe.
"Hallo, god kveld, erè dere?"
"Ja, dere får jammen stikke av, gutter!" blir det svart nede fra byen. Det lå noe bestemt i ordene til Skriver`n - Thorolf Svendsen.
"Jaja, det skal bli gjort."
"Hør her, vi kommer med bil imorra tidlig og henter dere ved veikrysset, der hvor melkespanna står."
"Javel."
"Står`n Otto ved sià av deg? Får vi snakke me`n"
Vår fotballkomite måtte forvisse seg om dette, de ville nemlig ha full bekreftelse fra oss begge med hensyn til det forestående eventyr. Da han Otto tar telefonen og svarer, faller det en viss trygghet over fotballkomiteen, da Skriver`n på komiteens vegne så indrlig som mulig ber oss to rekrutter å stikke av.
"Ja, dere kommer med bil da!" spør Otto.
"Ja, imorra tidlig klokka seks."
"All right."
"God natt begge to."
"God natt."
Etterpå hadde Otto og jeg en liten rådslagning og så var dt natt. Vi sov svært lite den natten, men det brydde vi oss ikke noe om. Og så kom morran og med den - den gryende, begivenhetsrike dag for Otto og meg. Vi var tidlig oppe. Kompaniene hadde deretter mønstring, hvoretter man skulle dra til Hvemshøgda, hvor det skulle være forskjellige idrettsleker, blant annet fotballkamp, i hvilken Otto og jeg skulle spille mot hverandre. Men Otto og jeg vile ikke spille mot hverandre, vi ville spille med hverandre. Derfor satte vi en god stund før mønstringen kurs for melkespannene, usett og ad forskjellige oveier og i ly av skauen. På denne måten kom vi til det oppgitte veikrysset. Her la vi oss selvfølgelig på forbrytersk vis ned i veigrøften for å skjule oss mest mulig og med angs ventet vi på unnsetningsekspedisjonen.
"Jeg lurer på hvordan dette går, jeg?" sa Otto hviskende til meg, der han lå så lang han var i grøfta.
"Ja, si det. men bare vi vinner så er det det samme..."
"Er`e ikke en bil som kommer - jeg synes jeg hører dur, jo visst, det sikkert komiteen."
"Pass deg, gett, vi må ikke væra uforsiktige nå, det er livsfarlig. For det er ikke sikkert det er en bybil."
Imidlertid nærmer bilen seg, og da vi hører den stoppe akkurat der vi ligger - var vi sikre på at det var venner i den. Med et par tigersprang er vi fremme ved bilen, bildørene var slått helt opp for oss og nå får vi se at det er Torbjørn Johnsrud, Skriver`n og Waldemar Arnesen. Vi får låne frakker utenpå våre filler, vi var nemlig i leirantrekk - og det ble gjort god plass for oss bak i bilen. Sittende godt til rette bar det av sted nedover mot byen og begivenheten. Snart så vi Ulven kirke, som lå der så høyt og vakkert på bakkekammen. Vi suste forbi og så ble det svingt av fra Ulvensveien og inn på Strømsveien. Det bar forbi Etterstadsletta og i neste øyeblikk var vi på "Sota", hvor vi ble møtt med voldsom begeistring og jubel fra en stor menneskemasse. Ja, nedover hele Strømsveien og i de tilstøtende sidegater, var svart av folk, som forventningsfullt hadde håpet vi kom. Det kan man kalle interesse det! Etter en liten prat med gutta på hjørnet, ruslet jeg hjem til min gode venn og VIF-patriot, Ludvig Strand i Østerdalsgata, mens Otto ble kjørt hjem til Eriksgate. Hjemme hos Ludvig Strand gikk det som vanlig i fotballprat, inntil der lød et bilhorn utenfor. Det var oppmann Johnsrud med flere som skulle kjøre oss videre til Frogner, hvor slaget skulle stå. Da vi kom frem var Stadions tribuner overfylte med tusner av fotballbegeistrede mennesker. Ekstra trikker var satt opp, og de gikk fullastede direkte til Majorstua. Da blåsa lød, gikk det et sjokk gjennom den tettpakkede menneskemassen og lagkapteinene ble kalt sammen av dommeren, Hans Ravn Bredal!
"God dag, Olsen" sa han.
"God dag," sa jeg.
"Har dere fått permisjon likevel?"
"Ja, vi har da det."
Det var ikke fritt for annet enn at det kvakk i dommeren da jeg uttalte disse ordene, for han var nemlig en av de karene som kretsstyret sendte oppover for å få utvirket permisjon for oss. En deoutasjon som tok sin sak svært lite alvorlig.
"Krone eller mynt?"
"Værsgo`,Johnsen," sa jeg til K.B. `s kaptein. Jeg tapte som vanlig målvalget. Det var det første Otto spurte om, for i alle kamper hvor jeg tapte målvalget vant vi som regel oppgjørene.
Spillet begynte og alle fulgte levende med, de aktive på banen og de passive på tribunen, helt til vår gode forward-spiller Rolf Dahl satte kronen på verket og gjorde VIF til A-klubb med sin scoring og sluttresultatet 1-0 til VIF.
Da vi kom opp til Trandum igjen om kvelden, etter å ha lurt oss inn på samme måten som vi stakk fra eksersersplassen, møtte jeg nå avdøde Amund Lie fra Gjøa, som også ekserserte i Jegerkorpset. "Åssen gikk det, Hjallen," sa han. Jeg slo meg dum og lot som om jeg ikke visste hva han mente.
"Nei, ikke tull nå a` Hjallen," sa han, "du har jo vært inne å spelt kvalikken!" Da resultatet ble kjent, ble det veldig jubel på brakka - naturligvis - men vi skulle få oss en kalddusj som sa seks.
Mandag reiste Jegerkorpset innover til byen for å dimitteres, og mens vi marsjerte fra Østbanen til Festningen, dukket Thorolf Svendsen opp ved siden av meg.
"Har`u hørt det - K.B. har protestert, og det blir omkamp!"
Om`n Thorolf var kommet og hadde sagt at morra mi var død, ville dette neppe hatt større virkning. Nei, det var det verste! Og, det tyngste slag jeg hadde hatt i min fotballkarriere. Geværet og pakkningen føltes med ett som bly, og det var bare med den største selvovervinnelse jeg klarte å komme meg frem til Festningsplassen med sakene. Sett fra en annen side gjorde det ikke tingene bedre da vi var fremme på Festningsplassen hvor noen hadde fått tak i "Sportsmanden". Der sto det nemlig i en lederartikkel at det måtte være dårlig dammarbeid mellom molitæret og idretten når man kunne nekte to av VIF`s spillere permisjon til en så viktig kamp som kvalikken. Kapteinen og sersjanten vår var blant dem som leste dette - og`n Otto og jeg ventet oss derfor kakebu. Men den slapp vi heldigvis - og søndagen etter rettet det hele seg da vi regelrett banket K.B. 3-1 og gikk opp i A-klassen," sa Hjallen til slutt.
|
|