Takket være Elton John og all verdens olje- og energiministere, som forstyrret trafikken, gikk det litt treigt ut av Oslo denne ettermiddagen, og vi ankom Stjernehallen ca. 10 minutter for sent til å rekke kampstart. Litt mer kluss ble det da funskjonærene nektet å godkjenne en skarve VHPN-skribent som ekte journalist, og det viste seg å være umulig å ta seg inn i hallen med pressekort og samtidig stå på Klanens felt. Det endte med at jeg etter to runder rundt hallen måtte betale som alle andre, og 10 minutter inn i perioden kunne jeg endelig ta plass på Klansfeltet, som for anledningen bestod av et sammensurium av innfødinger og klansfolk. Ikke akkurat den beste måten å forsikre seg mot bråk, men det gikk bra.

I det bussen ankom registrerte jeg at det stod 1-0 til Stjernen, og før jeg kom meg inn stod det plutselig 2-0. Ikke vet jeg hvordan og hvorfor, men slik var i hvert fall ståa etter 10 minutters spill. Resten av omgangen bød på svært underholdende hockey med stort tempo og mange sjanser til begge lag. Det tok heldigvis ikke lange tida fra jeg stod på tribunen til Vålerenga reduserte. I power-play får Rune Fjeldstad en puck fra Patrick Englund, og fra litt skrått hold noen meter fra buret klistrer han pucken i krysset. Gleden varer i omtrent ett minutt. Da slipper vi vår gamle helt Myggen alt for lett gjennom, og alene med Kubo gjør han ingen feil, og det står 3-1. Spillet svinger veldig fra side til side, vi har vel det største presset, men Stjernen kommer ofte til farlige kontringer. Etter ca. 17 minutter fører Brummer pucken inn i Stjernens sone, skjærer inn foran mål i ren Peter Forsberg-stil, og får lagt den igjen til Marius Rath som setter inn bortelagets andre mål for dagen. Og som om ikke det var nok, et halvt minutt senere scorer Marian Horvath sitt første mål for Vålerenga, og vi har utlignet til 3-3. Igjen blir gleden desverre kortvarig. Med litt under et minutt igjen av perioden er det en annen gammel Vålerenga-helt, Tom Johansen, sin tur. Igjen er det alt for åpent i vårt forsvar, og Stjernen går altså til pause med ledelse 4-3. Skuddstatistikken vinner vi derimot 15-9.

Det skulle ikke bli like mye mål i andre periode, men underholdningmessig står den ikke noe tilbake for målorgien i første. Kampen fortsetter i høyt tempo, og spillet blir litt mer aggressivt og fysisk i denne perioden. Det var tydelig at våre gutter hadde fått beskjed om å gå mer inn i kroppen på motstanderen og ikke slippe dem like lett til. Det er Vålerenga som presser i første del av perioden, men Stjernen har sine sjanser. Etter ca. 7 minutter spilt er det Brummer som nok en gang fører pucken inn i sonen, drar seg elegant rundt på venstrekanten og finner Abrahamsson foran mål. Han gjør ingen feil, og nok en gang utligner vi Stjernens forsprang. Denne gangen holder det litt lenger, nærmere bestemt to og et halvt minutt før Stjernen igjen er i føringen. Morten Finstad og Myggen får stå alt for ensomme foran Kubo, og Finstad beviser hvorfor han stadig ligger i tetskiktet i poengtoppen i norsk hockey. Skjønt akkurat det skuddet burde vel Kubo ha tatt... På dette tidspunktet i kampen begynner tankene mine å gå tibake til en av kampene mot Stjernen på Jordal i fjor. Den gangen tapte vi 8-7 etter at Stjernen vel hadde 10 skudd totalt på mål, og alle målene deres kom alene med keeper. Misforstå meg ikke, Stjernen byr på langt mer motstand nå, men effektiviteten deres i slike situasjoner minner veldig mye om kampen i fjor. Det står altså 5-4 til hjemmelaget, og i siste halvdel av perioden er det Stjernen som har de største sjansene. Kubo er heldigvis bedre nå, og redder oss ved en del anledninger. Skuddtstatistikken i denne perioden vinner igjen Vålerenga, denne gangen 13-6.

3. periode skulle bli enda tøffere enn de to foregående. Våre gutter er tydelig innstilte på at dette skal de ikke tape, og man ser ettervhert hvem av lagene som er best trent. Stjernen-spillerne blir mer og mer slitne, og har til tider store problemer med å få pucken ut av egen sone. Det blit tøffe tak innimellom, og en del utvisninger til begge lag for roughing i denne perioden. Eksempelvis slåss Rune Fjeldstad med sin gamle lagkamerat Tom Johansen... Etter ca. 5 minutter av perioden presser Vålerenga voldsomt, og etter mye klabb og babb får Hermansson putta pucken bak Josefsson i Stjernen-målet. 5-5 altså, og det er en fullt fortjent utligning. Igjen skjer det som ikke skal skje, nemlig at en Stjernen-spiller får gå alene igjennom, og mindre enn to minutter etter Vålerengas scoring står det 6-5. Men våre gutter gir ikke opp, og øker presset mot mer og mer slitne Stjernen-spillere. Etter ca. halvspilt periode er det plutselig backene våre som tar ansvar. Åkerman sender en pasning til Jan Roar Fagerli, som til tross for at han blir hektet, klarer å få sendt av gårde et skudd som er nydelig plassert i krysset. Plutselig står det 6-6, og som det stod i en av dagens aviser: Når Jan Roar scorer (hans første mål for sesongen) så vinner Vålerenga. I en bisetning bør det nevnes at vi heldigvis vinner en del av de kampene han ikke scorer i også. Uansett, vi fortsetter med høyt press og tempo, og i denne thrilleren av en kamp måtte det jo også lages en perfekt avslutning. Med mindre enn et minutt igjen å spille tar nemlig Vålerenga ledelsen for første gang i kampen. Det er Englund som får æren av å sette inn vinnermålet. Stjernen tar ut keeper, men ingen av lagene scorer i de siste sekundene, og Vålerenga tar revansje for 8-7 tapet i fjor med å vinne 7-6. Skuddstastistikken vinner Vålerenga totalt 44-20, det forteller vel at seieren ikke var ufortjent. Jan Roar Fagerli kåres til vår beste spiller, helt greit synes jeg. Han er stø som alltid bakover, og hans scoring førte oss nok en gang inn i kampen på et viktig tidspunkt i tredje periode.

Det har vært mye diskusjoner i det siste om norsk hockey og hvor kjedelig den er. Til dels er dette sant, men at det bare er Vålerenga mot Storhamar som er verdt å se er i alle fall bare tull. Jeg vil påstå at oppgjørene mot Stjernen er vel så morsomme. Stjernen har et godt lag, de spiller med stor innsats og høyt tempo, og de scorer mye mål. Personlig skulle jeg ønske helgens bonusrunder gikk mot Fredrikstad-laget. I alle fall oppfordres alle som leser dette til å oppsøke neste kamp mot Stjernen, det blir garantert god underholdning. Til slutt en liten kommentar angående den hetsingen mine med-supportere utsatte de gamle Vålerenga-heltene Neka, Myggen og Tom Johansen for å går. Jeg vil bare si at jeg liker dette fryktelig dårlig, det er greit nok at de spiller for motstanderen, og kan gis litt pes i kampens hete, men at de har solgt seg som horer går jeg ikke med på. Det er ikke sikkert de ØNSKER spille i Stjernen, det er ikke sikkert de hadde fått spille i Vålerenga om de aldri så mye ville det. Er du hockeyspiller er det ikke så rart om du vil spille hockey, og om det ikke kan skje der amn helst vil hender det kan må ta til takke med det nest beste. Men er det horing? Ikke f***.

For Vålerenga Hockey På Nett, Øivind Wikstøl.