Først av alt litt pepper til Klanen. Når vi ikke klarer å stille opp med i det minste 1 buss til Hamar, da er det noe som ikke rimer. Det er rett og slett for dårlig. Og når til og med de fleste i redaksjonen her på VHPN mangler, ja da er det enda værre. Alt i alt var det vel rundt 30 VIF-supportere der oppe idag. Når det er sagt må jeg også for skams skyld si at det kunne vært fler der oppe, men det var ikke mulig for Klanen å stille buss. Bussen må bookes senest klokka 10.00 lørdag for kamper på søndag, og når folk da kommer utover dagen lørdag for å melde seg på tur er det for sent. Husk det til neste gang: Ring sjappa på tlf. 2236 0900 senest fredag og meld deg på. Denne helgen var det ca. 25-30 stykker som enten ringte eller var innom meg i sjappa etter tidsfristen. Dessverre.

Så til kampen. Det begynte tregt på Hamar idag. Jeg fikk inntrykk av at gutta er dritt lei Storhamar, og det har jeg full forståelse for. 9 ganger hittil er rett og slett for mye. Men forbundet har jo bestemt at det skal være sånn, så da er det sånn... Vel, etter 4.11 kommer kampens første skikkelige sjangse. Marius setter pucken like utenfor. Direkte derifra går Storhamar i angrep, men Bergkvist redder oss. Etter 5.24 kommer kampens første utvisninger, Dahlstrøm spiller med farlig høy kølle foran Øystein, som svarer med å gi Ole-Eskild et par rette høyre. Det er akkurat som det skal være, du kødder ikke ustraffa med 33 Olsen. Begge ut for 2 min. Så skjer veeeeldig lite i en laaaang periode. Helt til Storhamar får en ny mann utvist. Enga klarer som vanlig ikke å gjøre noe særlig ut av det, og etter 13.00 kommer et nydelig fremspill til Ole-Eskild som kommer seg alene gjennom, men til alt hell skyter han rett på spaken til Per Ragnar. Som ”vanlig” ender powerplayet med ingenting. Så får Storhamar igjen en mann utvist, og endlig klarer vi å score i overtall igjen. Øystein får en vakker pasning av Patrik Englund, og setter pucken nyyyydelig i mål. 37 sekunder før perioden ebber ut må Atle Olsen ta seg en tur i boksen etter en uforståelig avgjørelse av vår alles ”kjære” Tor Hansen Og det var egentlig det som skjedde i 1. periode.

Så starter 2. periode med et sjokk for oss. Etter 1.31, få sekunder etter at Atle er tilbake på isen, setter en eller annen Storhamar-spiller (Ole Eskild...) pucken bak Per Ragnar. Dette er de målene jeg personlig hater aller mest, de som kommer etter at vi har ridd av en utvisning, og så smeller det. Pokker til greier. Vel, det er bare å ta seg sammen det, og jobbe videre. Og det gjør gutta. Det virker som om baklengsmålet tenner dem litt, og vi ser litt fin hockey innimellom. Frem til 5.50, hvor forsvaret glipper litt, en Storhamarspiller er på vei gjennom, og Sikela hekter ham bakfra. Jeg var sikker på at Hansen ville gi Storhamar straffe, men av en eller annen grunn som bare han selv vet ble det ”bare” 2 minutter på Lubos. Så etter 9.03 glipper det totalt for forsvaret vårt, Pål Johnsen har fri bane og knaller pucken inn nede til venstre for Ragge. Storhamar leder, og jeg frykter det værste. Bortsett fra et skudd i stanga fra Rune Fjeldstad skjer det ikke noe mer i denne perioden.

3. periode starter som første gjorde. Kjedelig hockey. De første 3 minuttene skjer det absolutt ingenting. Null. Nix. Før Marius spiller ball-i-hatt (puck...) med 3-4 Storhamarspillere fra egen blueline inn i Storhamars sone, finner Englund med en passning og Englund finner målet. Vi er inne i kampen igjen. Men det skjer ikke så veldig mye mer. Perioden er sett under ett kjedelig og dårlig. Fjellstad pådrar seg en unødvendig utvisning etter 5.14, Åkerman åker ut etter 12.09, uten at noen i hallen skjønner hvorfor. Til og med vedkommende som filmer kampene for Storhamar forsto ikke hva det var. Tripping sa Hansen. Javel sa vi. Så etter 14.15 kommer periodens siste store sjangse. En Storhamaspiller knaller til med et skudd, det klinger i metall, ”hele” hallen, undertegnede inkludert ser pucken inne, men Hansen slår ut med armene og sier nei, den var ikke inne. Takk for det. Og det var det. Etter 60 minutter står det 2-2 igjen, akkurat som igår, og vi går mot det jeg hater mest med hockey, sudden death.

Som vanlig spilles det rimelig avventende i begynnelsen, vi har et par halvsjangser, Storhamar har en, og så etter 3 minutter viser Mester Erik oss at det bare finnes en ekte Mester, gjør et meget vakkert forspill, legger en like vakker passning til Harmansson som setter pucken utagbart i mål. Og vi vinner 3-2.

Dagens VIF-gutt var igjen Per Ragnar, dommer Hansen var som vanlig ikke helt på høyde med det som skjedde, men idag var han like ille begge veier. I første periode slapp Stormahar lett, i siste skulle nok vi hatt et par utvisninger mer. Alt i ett en kamp man kan se, men bra var det ikke

Kampen i Hamar OL-amfi ble sett av Jon V. Sandem